Veldig mange hadde en enorm tro på at 2021 skulle bli et mye lettere år, og det var vel kanskje ikke bare jeg som så for meg at januar måned skulle bli mye bedre enn en vanlig januar, kald og lang – for endelig, endelig skulle vi se lyset i tunnelen, og det skulle bli lettelser for den tunge vinterdepresjonen som hadde lagt seg over det ganske land.

Men så våkner vi i stedet til enda flere begrensninger i både privat – og arbeidsliv 4. januar, og hverdagen som skulle se så lys ut, ble plutselig matt. Og matt er egentlig ordet, for det en matt og laber resignasjon som våker over oss. Ingenting føles helt riktig noe mer, og ingenting føles som om det helt henger på greip. Apatien har inntatt oss, og vi trekker bare resignert på skuldrene og tviholder på ordene «alt blir bra» med stive smil og påtvunget latter.

For i starten så var vel de aller aler fleste enige om at vi skulle stå sammen i pandemien, vi skulle holde avstand i butikken, holde oss mest mulig hjemme – ha hjemmekontor og hjemmeskole samtidig, med godt humør, stå-på-vilje – og den norske velkjente dugnadsånden spredde seg om kapp med vårsola, som beleilig skinte og skinte og skinte.

Det var ut på tur, aldri sur, gå laaaaangt til side i veikanten eller på stien hvis man møtte andre ute i samme ærend. Holde på hatten og koste hva det koste vil – ikke hamstre i butikken, og for all del ikke få panikk. Dette klarer vi sammen. Vi skal slå beina under denne nye «kalde krigen». Sosiale medier blomstret over av hold-ut-hold-sammen-sanger, se ilden lyse over jord fikk en ny vår og det manglet ikke på regnbuer i alle vinduer eller i hver en positiv Instagram-tekst.

Hvor har regnbuene tatt veien? Hvor er naboene som synger på verandaen sammen. og hvor er den høflige hold-meter-avstanden både i butikk og mark?

Meteren virker som om den har avtatt i takt med munnbindpåbud, og naboene som før vinket vennlig til hverandre i full solidaritet, har nå vendt seg mot hverandre og er reneste koronasamfunnspolitiet; så du at naboen ikke tok på seg munnbind da han gikk inn på butikken? Fysj og fy – nå påpeker vi alle våre negative sider og passer på at ingen skal engang tenke noe annet enn de restriksjoner vi få pålagt av en mer og mer alvorstynget regjering. Det har blitt en skam å få påvist korona – og du kan bli offentlig hengt ut hvis du drister deg til å si noe imot alle restriksjonene.

Vi ble fortalt i mars i fjor at skrekkscenarioet var at intensivavdelinger på sykehuset skulle bli overbelastet, og at sykdommen kom til å ta livet av i hvert fall dobbelt så mange som en vanlig influensa. Så vi trøkket til med tidligere nevnte dugnadsånd og skulle få ned smittetallet – og til vår klapp på skulderen; det virket jo.

Og vi kom oss gjennom hyttekrangel og moralisering, som nok så smått begynte å vise seg alt etter par-tre uker i lockdown. Men det var som sagt vår, og 17. mai ble ikke feiret på fem år under krigen, så litt må vi tåle og litt må vi ofre for at vårt langstrakte land ikke skal bli handlingslammet av sykehus som ikke fungerer.

Sommeren kom og gikk, og høsten begynte så smått å ta seg opp med mer smitte. Trenden var klar, barn og unge skal prioriteres – det er ikke gunstig med lockdown i skole – og takk og lov for det, egentlig, for en annen trend som også ble mer synlig, dersom man leser litt mer enn bare mainstreammediene, var faktisk at man så ikke en økning i antall korona-intensivpasienter på norske sykehus, men derimot en økning i antall barn og unge som trengte mental hjelp. Spiseforstyrrelsesavdelinger har aldri hatt så lange ventelister, og hjelpetelefoner måtte få økte bevilgninger for å sette inn mer kapasitet, men allikevel har det aldri vært så lang ventetid.

Det er tøft, folkens! Og at barn og unge sliter når de blir fratatt fritidsaktiviteter og det å bare henge med venner, er vel ikke så rart. Det gjør jo vi voksne også – nå …. Etter hvert. Hvem kan si nå at de ikke føler på savnet etter å bare være? Være på jobb, være på trening, gå på butikken uten munnbind og ikke minst gå ut og spise med venner eller familie? Feire bryllup og konfirmasjoner og 50-årslag uten å tenke på hvor flink du må være for å overholde alle disse reglene?

En annen ting er at dugnadsånden er ikke rettferdig lenger! Alle har noen i borettslaget eller barnehagen som alltid lurer seg unna en dugnad – og det kunne vi kanskje le av før, men vi kan ikke le lenger – for nå er det alvorlig, nå når dugnaden rammer skjevt.

Det er kanskje ikke et så stort problem for deg som sitter på hjemmekontoret nok en dag, men innkasserer full lønn og holder fast i dine rutiner og i hvert fall får sendt ungene på skolen. Butikken har blitt erstattet av internetthandel, og det fungerer jo så greit. Ja, så klart gjør det det, og ting går litt trått, men det er overkommelig i denne dugnadsånden ….

Litt verre er det kanskje for den eller dem som har blitt permittert. Og ikke bare én gang, men opp til to og kanskje tre – fremtiden er usikker, alt er litt uvisst, og det er ingen økonomisk krisepakke fra staten som kompenserer for den lønna du faktisk mister, fordi du er helt og holdent ufrivillig hjemme fra jobb. Jobben er fratatt deg og nesten halve inntekten din også ….

Men du kan sende ungene på skolen da, og glede deg til du kommer hjem igjen. Hvis du har barn – hvis du ikke har barn, så har dere kanskje hverandre. Hvis dere ikke har begynt å gå hverandre på nervene, da.

Og du kan ikke komme deg til familieterapi for å bøte på problemene, fordi det er stengt av de nye koronarestriksjonene – eller du kan kanskje få en digital time, men ventelisten er lang som et vondt koronaår.

Og hva med dem som faktisk har mistet alt de noen gang har jobbet for. Som mister selve livsverket og sin egen skapte arbeidsplass. Som kanskje også har generert flere arbeidsplasser, men ikke har noe rom for å drive i alle forbudene. Små bedrifter og enkeltpersonforetak, foredragsholdere, og klesbutikker og ikke minst restauranter og barer. Jeg synes så fryktelig synd på dem som gang på gang har innrettet seg etter alle påbud, men allikevel blir straffet med full skjenkestopp og ytterligere permitteringer av sine ansatte.

Hvor skal vi gå når dette en gang er over? Vil det være en smakfull restaurant med de beste råvarer eller en bar med sommerstemning og sang igjen? Og ikke fortell meg at det ikke er viktig for både mennesker og en by å ha gode restauranter, uteliv og rett og slett et yrende liv, det er jo det vi lever både for og av.

Folk mister jobbene sine! Folk mister inntekten sin. Folk mister stabiliteten og sikkerheten. Vi mister håpet, vi mister drømmer og vi har mistet evnen til å holde søkelyset på denne dugnaden som vi skulle gjøre fordi vi skulle redde mennesker.

Du kan ikke sette prisen på et menneskeliv som skal reddes, og vi kan ikke sette menneskeliv opp mot hverandre. Men vi kan ikke fortsette å gå rundt med skylapper og late som om dette ikke også kanskje tar menneskeliv. Hva skjer med et menneske som føler at hen har mistet alt. At det ikke er noen regnbue lenger. Og det er i hvert fall ikke lett for den vanlige «mann i gata» å holde fokus på det vi kan være takknemlig for, når det faktisk ikke er så mye igjen å være takknemlig for.

Da kan det føles innmari urettferdig og meningsløst – og det er det faktisk nå.

Selvmordstall er ikke engang noe vi bør begynne å ta for oss og tenke på nå. For hva hvis de viser at vi har mistet flere, både unge menn og kvinne, r til selvmord enn det vi ville mistet til en helt vanlig influensa…..

Dette var et lite, eller kanskje ganske stort, hjertesukk. For dere som har lest hele, og også kjenner meg, så vet dere at dette er jo et helt år vol. 2, fordi det er ikke så lenge siden vi var hjemme et helt år vol. 1 med kreft i familien … det er faktisk så kort tid siden at vi ikke hadde kommet ut i et vanlig hverdagsliv igjen engang.

Vi ble vant til å holde avstand og sprite hender og være ganske isolert alt i 2018.

Og dere vet kanskje også at mental trening med hold ut, hang in there, du er god nok og kan klare å komme deg igjennom dette også er noe jeg faktisk har bygd en organisasjon på. Denne organisasjonen får ikke komme ut og lære barn og ungdom gode verktøy for livsmestring om dagen, vi får ikke lov til å komme ut på skolene, ironisk nok …

Men vi skal klare det, og vi er ikke ferdig med å brette opp ermene og dele av våre verktøy for livsmestring og selvfølelse.

Først nå skal vi først og fremst kunne si: Ja, dette er litt dritt! Dette er urettferdig! Nå er vi slitne og lei, og vi trenger et lite lys i tunnelen. Og vi må få lov til å spørre oss om hvem som skal ta fatt og bøte på denne spesielle dugnadsurettferdigheten som har blitt kreert – og vi må få et klarere svar på når vi skal kunne begynne å leve som normalt igjen – der våre medmennesker dessverre noen ganger dør med et influensavirus.