Helt umiddelbart kan en tenke seg at det handler om den enkeltes evne til å ivareta sin egen helse. Men slik begrepet skal forstås handler det om en relasjon mellom individets ressurser, evner og forutsetninger til å finne frem til, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon på den ene siden og helsesystemets kompleksitet på den andre siden.

Erfaringen er at hvis systemet er veldig komplekst og vanskelig å manøvrere i, vil selv den mest kompetente person ha lav helsekompetanse. Den enkeltes helsekompetanse vil derfor variere i takt med hvor komplekst og tilgjengelig vårt helsesystem er.

Vanskelig å finne frem

For ulike regjeringer har det vært viktig å skape en likeverdig helse- og omsorgstjeneste, sikre befolkningen lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet, med hensyn til tilgjengelighet, bruk og resultat.

Lykkes vi med det?

Hvordan folk opplever helsetjenesten er et stadig tilbakevendende tema, og mange synes også det er vanskelig å finne frem. Helsetjenestene reguleres av mye jus, med både pliktregler og rettighetsregler. Vi har en pasient- og brukerrettighetslov med lovfestede pasientrettigheter, som rett til helsehjelp, rett til brukermedvirkning, rett til journalinnsyn, rett til valgmuligheter i forhold til behandlingssted, rett til pasienttransport og rett til å klage. Dette er eksempler på en ønsket utvikling, men fører nok også til en del byråkrati.

Mange aktører

Vi har også en omfattende helseforvaltning med virksomheter med ulike oppgaver på ulike nivåer, som Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, statsforvalteren, Statens helsetilsyn, Helse-Norge, Folkehelseinstituttet, Helfo, Norsk pasientskadeerstatning, Ukom m.fl. Informasjon om og bruken av disse, er i stor grad digitalisert. Mange synes det er hensiktsmessig, mens andre opplever de digitaliserte løsningene som et hinder.

I sum har vi fått et komplekst system innen helseforvaltningen, etablert i den godes hensikt. De mange henvendelsene til pasient- og brukerombudene viser at det er stort behov for bistand til å orientere seg i denne «helsejungelen». Det kreves både kunnskap og kompetanse for å finne frem og nyttiggjøre seg disse tjenestene og stiller store krav til den enkeltes – nettopp helsekompetanse.

Ikke slik mange kanskje tror

Undersøkelser har vist at en stor andel av befolkningen har lav helsekompetanse. Det vil si at mange har utfordringer med å navigere i systemet, finne frem til og oppfatte informasjon om systemet, samt nyttiggjøre seg den.

Et eksempel kan være den aktuelle situasjonen hvor politikerne har besluttet å avvikle godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg. Hvordan forstås dette? Mange har forstått lovendringen dit hen at retten til å velge behandlingssted er bortfalt. Dette er imidlertid ikke riktig. Alle pasienter skal fremdeles kunne velge hvor de vil få behandling, men da blant de offentlige behandlingsplasser og private behandlingsplasser som det offentlige har inngått avtale med. Lovendringen fører til at pasienter innenfor den offentlige helsetjenesten ikke lenger skal kunne velge seg til behandling ved de private virksomhetene som kun er godkjent av Helfo.

Noe må gjøres

Vi erfarer at informasjonen om endringen ikke er kommunisert godt nok. Det kan da føre til ulikhet i forhold til hvem som forstår dette. Den som har forstått innholdet i lovendringen, kan sies å ha bedre helsekompetanse.

Denne ulikheten i helsekompetanse – eksemplifisert i det ovennevnte – hvordan kan dette avhjelpes for å gi befolkningen likeverdige helsetjenester? Kan vi forvente at den enkelte skal bedre sin helsekompetanse eller bør vi kreve at systemet tilpasses bedre til den enkelte?

Vi har en befolkning med stor ulikhet i helsekompetanse. Ulik helsekompetanse fører til sosiale ulikheter og forskjellene øker. De med god helsekompetanse oppnår mer. Dette er uønsket og utilsiktet. Noe må gjøres. Antakeligvis er det systemene som må forbedres.