Det sårbare livet i fjæra er kanskje den aller viktigste grunnen til å holde strandsonen så fri for inngrep som mulig. Skal vi klare å vekke en nesten død fjord til livet, sier det seg selv at det sårbare dyrelivet må få beholde sine yngle- og leveområder.

Dernest burde allmennhetens tilgang til kysten og strandliv være en grunn god nok i seg selv til å holde på byggeforbudet i strandsonen.

På Vesterøyveien i Kilen derimot er det enda en ekstra god grunn: Trafikksikkerhet.

Enhver som sykler eller går fra sørsiden på Framnes må innom tre belastede krysningspunkt for å komme seg til byen. Jeg skriver belastet fordi en oversikt hos Statens Vegvesen viser at strekningen har hatt sin andel av trafikkulykker, flere der fotgjengere har vært involvert.

Hadde allmennhetens rett på tilgang på kysten blitt respektert her, ville vi hatt en tryggere og bedre gang- og sykkelvei fra Framnes med færre eller ingen krysningspunkter med Vesterøyveien og Framnesveien. Elever ved minst to skoler ville dessuten hatt en tryggere skolevei.

Men som tall fra Statistisk sentralbyrå viser, sitter vi i Sandefjord kun igjen med en brøkdel av strandsonen. Resten er nedbygd på tross av forbud. Det gjelder merkelig nok også her i Kilen - her hvor grunnene til å passe på har vært ekstra vektige, og her hvor kravet om en gang- og sykkelvei på kystsiden av veien var særs tydelige.

For som Sandefjords Blad har avslørt blir strandsonen nedbygd, leveområder for dyrelivet blir stadig mindre og allmennhetens rettigheter blir tråkket på, også der kommunen har satt det som et krystallklart premiss at det skulle legges til rette for en kyststi.

LES OGSÅ: Betingelsen fra utbygger, rådmann og politikerne forsvant under privatiseringen på Thorsholmen

Det gjelder for eksempel på Thorsholmen.

Men som Sandefjords Blad også har avslørt – det gjelder i høyeste grad innerst i Kilen. Her skulle allmennhetens ferdsel sikres på en «strandpromenade».

Den skulle fortsette fra Indre Havn i nord, og gå videre mot Fjellvik i sør. Tre bygningssjefer etter hverandre, en senere plansjef og teknisk sjef og en rådmann gjentok intensjonene til det kjedsommelige.

Likevel ble det ikke noe av gangveien allmennheten i Sandefjord hadde krav på, og gang- og sykkelveien ble lagt på nordsiden, med alt hva det innebærer av plunder og ekstra risiko.

LES MER OM DET HER: – Det var meningen at folk skulle gå på utsiden

Det er min mening at det blir flisespikking mellom utbyggere, beboere og kommunen om hvordan feilene har skjedd. Et langt viktigere spørsmål leserne i Sandefjords Blad bør stille seg i slike saker er: Hvordan skal feilene rettes?

Det er i politikernes og forvaltningens interesse at det blir satt ned en havarikommisjon som finner ut hvorfor strandsonen stadig blir mer utilgjengelig, også i tilfeller der kyststi og tilgang har vært et premiss for i det hele tatt få tillatelse til å bygge ut. Sandefjord har dessuten 146 kilometer med strandlinje der det meste er nedbygget – det ville vært rart om det ikke har skjedd feil flere steder enn ved de områdene Sandefjords Blad har avslørt til nå.

I det lyset blir det altfor defensivt om vi tenke at det alltid er allmenheten som skal tape når det har skjedd en feil. For som Sandefjords Blad har avslørt: Det skjer feil i forvaltningen av strandsonen i et salig kjør – skal alle feilene bli stående har vi snart ingenting igjen.

Derfor tenker jeg at det er bedre å se til fjordrensingsprosjektet som ble gjennomført for noen år siden. Her gikk Staten i spissen og det kostet milliarder. I Sandefjord ble prislappen anslått til 170 millioner, men det var sannsynligvis verdt hver eneste krone. Men nå må prosjektet følges opp i strandsonen.

Til både natur og allmenhetens beste.

LES OGSÅ: – Det begynte å bli trangt allerede på 80-tallet