Julen 2011 - for nøyaktig 10 år siden - ruslet jeg sammen med familien min i Betlehems støvete gater og i en liten landsby der som heter Beit Sahur - i Palestina, Vestbredden. Min datter jobbet der da for YMCA. Vi så på elendigheten der. På søppelet som lå rundt omkring. Møtte flotte mennesker som var i ferd med å miste håpet. Fikk servert sterke skildringer om undertrykkelse og fortvilelse. Da vi dro tilbake til trygge Norge, var jeg tankefull og lurte på hvilken fremtid disse menneskene kunne forvente. Om det vil komme noe godt fra dette okkuperte landet.

Denne måneden - 10 år senere - fikk jeg på Tønsberg Sykehus påvist en alvorlig infeksjon i og rundt venstre lunge. Et fantastisk team på sykehuset hjalp meg på fote iløpet av en drøy uke. En av legene som jeg møtte oftest der var Basel. En dyktig, hyggelig og tydelig mann med et aksent som avslørte at han neppe hadde vokst opp i Norge. Han utførte bronkoskopien på meg, han stilte diagnosen min, foreskrev medisiner, trøstet meg og tok ut drenet i ryggen hvor de hadde tappet ut flere liter infisert væske fra lungesekken.

Da jeg var ute av sengen snakket jeg med bl.a. Basel og takket for hjelpen. Så tok jeg mot til meg og spurte han hvor han hadde navnet sitt fra. Han fortalte da at han var fra Betlehem. I samtalen kom det frem at han også hadde et nært forhold til Beit Sahur.

Så fikk jeg svaret på mitt 10 år gamle spørsmål. Det kommer noe godt fra Palestina. Og jeg forsto at jeg også var blitt innlemmet i dette gode. Jeg skjønte også at dette må jeg ta med meg neste gang jeg møter en fremmed i verden.