Hoelseth (H), skriver i fullt alvor: «Når det gjelder hyttebygging i strandsonen og tilgjengelighet for deg og meg, har Sandefjord vært heldige. Sandefjordinger har til dels fått større tilgjengelighet til friluftsområder langs sjøen enn tidligere generasjoner».

Skal ha for forsøket

Hoelseth skal ha for forsøket, men hans hyllest til sjenerøse grunneiere og Høyres strandsonepolitikk ender med et majestetisk mageplask.

Les også

Jo, strandsonen har en fremtid

Først fakta.

Dramatisk utvikling

Flyfoto fra 50-tallet sammenlignet med i dag viser en dramatisk negativ utvikling for allmennhetens tilgang til kystsonen. Sandefjord har 160 km med kystlinje – i dag er kun 32,7 % av denne tilgjengelig. Hovedregelen i Sandefjord i dag er at søknader om dispensasjoner fra byggeforbud i 100 meters sonen blir innvilget.

Dette er en villet politisk utvikling – fra Høyre og Frp.

Administrativt initiativ

Hoelseth (H) drister seg til å gi tre eksempler på grunneiere som har avstått grunn til fordel for allmennhetens tilgjengelighet: Yxney, Folehavna og Grubesand. Eksemplene har det til felles at de oppsto som resultat av administrativt initiativ, politisk press (minus H og Frp) og friluftsorganisasjoner.

På tross av Høyre

Sakene endte med rimelige gode resultat for allmennheten. Men skjedde altså på tross av, ikke på grunn av Høyre. I Yxenøy-saken (2006/2007), som måtte gjennom rettsbehandling for å få klarlagt allmennhetens rett til fri ferdsel, var tidligere ordfører Odberg (H) innkalt som vitne.

På spørsmål fra dommeren om hvem som sto bak denne prosessen (Sandefjord kommune mot Ulrichsen), kom svaret kort og kontant: «I alle fall ikke meg og Høyre».

Dette er konfliktlinjene

Hoelseth (H) kaller sin artikkel «Ja, strandsonen har en fremtid». Det er et mål som har en politisk forutsetning.

For konfliktlinjene i strandsonen innebærer konkrete og politiske avveininger; eiendomsrett mot fri ferdsel, grunneierinteresser mot allmennhetens forsvarere. En høyreside mot en venstreside.