Det var deilig, nydelig og frydefullt å høre hurraropene runge i år. Samtidig kan det være grunn til å dvele litt ved hva vi roper hurra for. I Norge har barn og unge en framskutt posisjon på nasjonaldagen. Det er det all mulig grunn til å rope hurra for. Det er ikke selvsagt. I enkelte andre land er det militærparader og våpen som står i sentrum.

Hva mer roper vi hurra for? Og hva ligger i dette lille, men viktige ordet “vi”? Hvem er inkludert? Hvem er “vi”? De første årene av barnetogenes historie var det ikke alle barn som gikk der. Det var bare guttebarn. På Bjørnstjerne Bjørsnons initiativ gikk i 1870 2000 skolegutter i tog. Jentene var ikke med i det vi-et. Hvorfor i all verden var de ikke det? Først fra 1889 fikk de være med. Nå er “de” blitt med i “vi”, og vi tenker: Selvsagt! Vi-et er utvidet.

Det er Grunnloven vi feirer 17. mai. En grunnlov som fram til 1851 framholdt: “Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.” En Grunnlov med et mindre “vi” enn vi har i dag. Vi-et er utvidet. Det er det god grunn til å rope hurra for.

LES OGSÅ: At vi ikke skal ha politikk på 17. mai er ganske latterlig

Noen vil mene at vi skal være forsiktige med å politisere en festdag som dette. Men jeg er enig med Lise Marie Sommerstad i at det meste er politikk, og også 17. mai har mange politiske undertoner. I 1872 sto konservative samfunnsstøtter i Kristiania bak en endring av borgertogets marsjrute så det omgikk Stortinget (som var dominert av Venstre og bondepolitikere)

Utover på 1880-tallet opprettet Venstre sitt eget tog i Kristiania, i protest mot byens konservative krefter. i Kristiania ble 17. mai i økende grad brukt som anledning for å markere protest fra den fremvoksende arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, avholdsbevegelsen og senere målfolket.

Det kunne altså være nokså ulikt hva Herr A og Fru B ropte hurra for. Hva så i dag? Hvem er ekskludert fra vi-et?

I Wikipedia kan man lese om 17. mai: “I Sandefjord forsøkte demokratenes bystyrerepresentant å nedlegge forbud mot bruk av indisk fest-sari i 17. mai-komiteenes tradisjonelt bunadskledte gruppe i 2006.”

Selv synes jeg slike tilløp til innskrenkninger av vi-et er unødvendige og lumpne. Vi trenger ikke et vi som er hvitt, men vidt og bredt og tolerant. Husk på at de “norske” bunadene har sterke innslag av motiv og mønstre som er hentet fra andre land. Noe så norsk som rosemaling er sterkt preget av akantusranker, en planteslekt med voksesteder som Asia og Sør-Amerika. Og nasjonalskatten Melkesjokolade, er det virkelig et lite stykke Norge? Med kakao som kommer fra Ghana og Elfenbenskysten. Sukker fra Danmark og England. Og fuglen du finner på bitene er en Marabu-stork, en typisk afrikansk fugl. Produsenten av sjokoladen er kjøpt opp av et multinasjonalt selskap. Nasjonalsymbolet er altså snarere et lite stykke verden.

Poenget er: La ikke vårt hurra bli et snevert hurra. Norge er et land i verden og verden er i Norge. En verden der 100 millioner mennesker er på flukt. Hver og en et menneske av kjøtt, blod, sjel og ånd, akkurat som deg, akkurat som meg. La oss slutte å skryte av hvor få vi kan ta imot. La oss heller begynne å spørre hvor mange vi kan ta imot og hjelpe, enten de nå kommer herfra eller derfra. La vårt hurra bli høyt, bredt og dypt. La verdiene vi feirer, frihet, likeverd, demokrati, lovmessighet, komme så mange som mulig til gode. La vårt hurra være romslig og inkluderende.