Hva brast den dagen?

Verden var vel den samme som dagen før?

Eller.

Noe viktig ble i alle fall liggende igjen på en skolegård på Framnes på Vesterøya.

Min forestilling om at jeg kunne gi barna mine en trygg og god oppvekst skjermet fra verdens elende. Vi måtte gjennom hjemmeskole, bruk av munnbind og pandemifrykt.

Men den ene konsekvensen tar den andre og løper videre, stadig hurtigere.

Nå ramler nyheter om rentehevninger, prisvekst, strømpriser, flyktninger og lidelser fra krigsrammede Ukraina inn over oss.

Når skal det ta slutt? Vi husker så godt når det begynte.

12. mars 2020 stengte Norge, og med det Sandefjord. Slik fikk vi en påminnelse om at vi også er en del av verden. Skoler og barnehager stengte, folk ble sendt hjem på hjemmekontor – og mange mistet jobben.

Ingenting er som før.

For meg begynte det for alvor da guttungen sto der med alle sine ting i en pose, og hadde akkurat fått beskjed om at skolen skulle stenges. Hvordan skulle han komme seg hjem?

En verdensnyhet som hadde utviklet seg fra Kina og inn i vår hverdag, via Italia og folk på skiferie i Østerrike. Og nå handlet den om en stor plastavfallspose fylt opp med skolebøker, gymtøy og skrivesaker og en litt for liten gutt til å bære alt dette.

En ørliten liten problemstilling målt opp mot det som skjer nå i Ukraina. Men det var noe som brast, også her den dagen. Og det var noe som var for tungt til å bæres.

Det føltes som begynnelsen på en katastrofefilm, og det er et minne om den dagen da verden traff en hump og begynte å spinne hurtig i feil retning.

Nå har jeg sikret barna et lager med jodtabletter, i tilfelle det aller verste.

Tankene går likevel til de foreldre som har måttet begrave sine barn i Ukraina. For dem har det verste allerede skjedd. Det er en sorg som er så tung at jeg ikke kan forestille meg den, og den rammer noen i Ukraina hver eneste dag.

Men kanskje går også tankene litt til foreldre i Russland som mister sine unge i en meningsløs angrepskrig – som Russland alene har ansvaret for – hvilke løgner er de blitt fortalt? Pandemi og krig har det til felles at de skaper bare tapere.

Jeg er som mange andre, jeg ønsker ingen krig, men jeg vil også at Ukraina får være i fred for angrep.

Så da sender vi ammunisjon, våpen og støtter med det vi kan. Men jeg nekter å være med på en logikk der jeg ser det som en verdi at unge dør i krig. Det må kanskje skje når et land forsvarer seg, men det gir bare tap.

Og som krig har sin egen vonde logikk, har støtte til Ukraina også sin. Det ene følger det andre, og verden spinner videre ute av kurs.

For de russiske styrkene står der ennå, og Ukraina trenger mer og mer støtte. Så gjør vi det vi før ikke trodde vi skulle gjøre. Grenser flyttes.

Og nå mens vi sender dem tanks, ber de om jagerfly. Snart har det gått ett år, og hva blir det neste vi sender?

Det er min mening at det er riktig å støtte Ukraina. Jeg er bare bekymret for hva det fører med seg.

Så hva mener jeg da med å skrive alt dette?

Ingenting annet enn å minne om at det snart er ett år siden russiske styrker gikk inn i Ukraina, og at det er lite annet som påvirker hverdagen vår mer akkurat nå, men at det påvirker hverdagen til dem som bor i Ukraina aller mest. Min tanker går til dem.

Og til en liten gutt som sto litt rådvill i skolegården på Framnes skole for snart tre år siden, og søsteren hans.

Måtte vi aldri, aldri noensinne få behov for de jodtablettene som nå står i medisinskapet.