Ofte brukes betegnelsen «funkis» om slike hus. «Funkis» var opprinnelig en negativ forkortelse av funksjonalisme. I funksjonalistisk arkitektur skulle det legges vekt på konstruksjon, materialer og brukbarhet, og det overflødige skulle utelukkes. Den rene formen var av betydning, men formen skulle være funksjonell. Dessverre kan det synes som om noe av det funksjonelle blir glemt i nyere «funkishus», hvor det moderne uttrykket blant annet tillates å gå på akkord med den konstruktive beskyttelsen.

Sentralt i begrepet konstruktiv beskyttelse er takkonstruksjonen og dennes utforming. Det tradisjonelle saltaket, i forskjellige former, skal lede regnvann ned og ut fra husveggene, eller i praksis via takrenner og nedløp. Saltaket skulle ikke bare ha skrått fall til sidene, det skulle også i de fleste landsdeler ha et godt takutspring. En god takkonstruksjon med godt takutspring er et viktig aspekt i konstruktiv beskyttelse og det vil i stor grad kunne beskytte husveggene mot vær og vind og fuktighet, og dermed mot slitasje og råte.

Så hvorfor bygges det så mange nye boliger med flate tak, eller med saltak helt uten takutspring, som også er blitt relativt vanlig? Er det fordi det er «godt nok», og fordi nyere byggteknologi setter standarden, eller har det noe med smak og behag, stil og form, og det moderne uttrykket å gjøre? Kanskje i kombinasjon med «nye» impregnerte kledningstyper som er markedsførte som både vedlikeholdsfrie og langvarige? Det synes uansett paradoksalt å sette tradisjonelle byggetekniske prinsipper og erfaringer, som er opparbeidet over generasjoner, til side samtidig som vi hører fra forskjellige hold at vi skal forberede oss på mer «ekstremvær», og perioder med mer nedbør og vind, og perioder med mer sol og tørke.

For drøye 30 år siden hadde vi et omfattende problem med råteskader i ytterkledning, såkalt «panelråte», i Norge. Fokuset falt i første omgang på malingstekniske forhold og problemstillingen ble bragt inn for retten som «Dekkbeissaken». Det skulle imidlertid vise seg at årsakene til råteskadene var langt med sammensatte enn først antatt og at type overflatebehandling ikke var det primære i så måte. Feil og mangelfulle kvaliteter i konstruksjonen, og dårlig eller misforstått vedlikehold, var de aller vesentligste årsakene.

Dekkbeissaken lærte oss også at marginale endringer over tid, i f.eks. temperatur og fuktighet, kan medføre omfattende konsekvenser. Det å overmale værslitt og nedbrutt, tidligere beiset kledning var ikke smart. Slikt treverk ville ha soppsporer i overflaten og kunne virke som et trekkpapir på fuktighet, selv om det ble overmalt. Hvis en i tillegg skiftet farge på huset fra brunt til hvitt, altså fra mørk farge til lys farge, ble overflatetemperaturen på solrike dager endret mot det kjøligere, hvilket igjen påvirket fuktigheten i kledningen. Dette ga gode vekstforhold for Vanlig Tåresopp (Dacrymyces stillatus), som var en råtesopp vi tidligere best kjente fra «skog og mark», og ikke akkurat fra ytterkledning på norske boliger. Vanlig Tåresopp påførte mange norske trehus omfattende råteskader, primært i ytterkledningen, da forholdene først lå til rette for det.

Dette er fortsatt aktuell kunnskap, for konsulenter innen sopp og råte rapporterer om råteskader på relativt nye hus. Det vises til at moderne trehus bygges så minimalistisk som mulig, uten beskyttelse i form av takutspring, samtidig som at klimaet har blitt mildere og våtere, som jo også representerer større fuktbelastning. Energieffektivisering ved bedre isolasjon gjør at varmen inne fra nyere hus ikke slipper ut gjennom konstruksjonen, og ytterveggene holdes kaldere. Da tørker heller ikke veggene like mye som når varme siver ut av huset. Hele poenget med bedre isolasjon er jo nettopp det, for å spare energi og fyringsutgifter, men det er et eksempel på en relativt marginal endring som kan påvirke fuktigheten i ytterveggene i «favør» av visse råtesopper.

Kan tradisjonell norsk arkitektur være "eksotisk"? Ja, faktisk, for en del turister som besøker landet vårt. Bare det å befinne seg inne i et hus bygget av tre, «inside a wooden house», kan være en ny opplevelse for utlendinger, og de kan gjerne forundre seg over norske eneboliger, med ytterkledning i tre, som vi maler i forskjellige farger. Dette er kanskje ikke så lett å forstå for oss, men vi kan trekke en parallell til f.eks. tradisjonelle greske hvitkalkede hus med knall blå dører, terrakottafliser osv. Denne stilen kan virke eksotisk for oss, og det er en kvalitet som har med våre forventninger å gjøre.

Nå bygger nok ikke vi boliger primært med tanke på turisme, men vi har ofte klare retningslinjer for tilpassing til eksisterende arkitektur, slik det bl.a. er nedfelt i Sandefjords egen Kommuneplan av 2019, der det stilles krav til visuelle kvaliteter og tilpasning for byggetiltak i eksisterende boligbebyggelse. I Kommuneplanens punkt 2.2.3 heter det:

Ved fortetting i områder dominert av småhusbebyggelse bør nye tiltak ha småhuskarakter og størrelse/volum tilsvarende eksisterende bebyggelse i nærområdet. I områder dominert av frittliggende småhusbebyggelse bør det fortrinnsvis fortettes med samme boligtype.

Dessverre er det mange eksempler på at arkitekturen får avvike mye på nyere boliger som bygges i etablerte boligstrøk, der utbyggernes subjektive beskrivelser av prosjektene ofte blir lagt til grunn i behandlingen av søknadene. Det er imidlertid mer enn estetiske grunner til at de tradisjonelle arkitektoniske prinsippene bør fortsette som norm, ved fortetting i gamle så vel som ved etablering av nye boligfelt. Det handler om gode prinsipper for konstruktiv beskyttelse og dermed også bærekraftighet. Under den pågående energikrisen er det blitt fart i utbygging av solcellepaneler, også for private boliger. Sørvendte saltak er beskrevet som spesielt godt egnet for utbygging med solceller. Det er nok et argument for denne tradisjonelle takkonstruksjonen, men vi skal altså ikke glemme takutspringet.