Sammen med skolesaken vil salget av fibernettet vårt føre til den mest interessante valgkampen i Sandefjord på svært lenge. Sandefjords Blad kan bare spisse blyantene; nå blir det mye å ta tak i!

Begge sakene handler i utgangspunktet om infrastruktur, og det handler om frihet og makt innen distribusjon av sentrale og viktige kunnskaps- og kommunikasjonstjenester.

Bare meningene i foregående setning vil kunne sette fyr på debatten.

Maktesløse om infrastruktur

De siste par årene har vi erfart hvor maktesløse vi har blitt overfor den viktige infrastrukturen for generering og distribusjon av energi. Bedrifter og folk har stått hjelpeløst med lua i hånda og tatt imot den ene regningen høyere enn den andre. Dette til tross for at fellesskapet eier infrastrukturen selv. Derfor vil jeg filosofere litt rundt dette med infrastrukturer, monopoler og maktkonsentrasjon.

Den viktigste infrastrukturen for oss mennesker er naturen som helhet. Den eier verdens befolkning i fellesskap, selv om vi gjør alt vi kan for å ødelegge den.

Vi eier fotosyntesen sammen

Ved hjelp av kunnskap og teknologi har vi mennesker temmet mange av naturens prosesser i større eller mindre grad. Mye er innlemmet i private maktstrukturer, mens andre ting er eid av befolkningen i fellesskap. Vår felleseide sol er selve urkilden for alle disse prosessene. En av disse prosessene er fotosyntesen, som på mange måter er grunnleggende for livet på planeten.

Ennå er heldigvis ikke denne prosessen domestisert eller gjenskapt kunstig av menneskeheten, selv om vi prøver så godt vi kan. De fleste kan sikkert tenke seg hva som vil skje hvis fotosyntesen kommer i privat eie.

To monopoler

Foruten naturen kan vi dele inn våre infrastrukturer i ytterligere to hovedgrupper: Det er tekniske monopoler og juridiske maktmonopoler. Eksempler på tekniske monopoler er energi, veier, jernbane, vann og avløp, kommunikasjonsnett mm.

Juridiske maktmonopoler er for eksempel forsvar, politi, helse, og kunnskap. Men det er kombinasjonen av disse monopolene som kan være uheldige. Spesielt dersom makten over dem er konsentrert på få hender.

Markedsplasser av infrastruktur

Før markedsliberalismen for alvor bredte om seg på 1980-tallet var de tekniske infrastrukturene ofte fellesskapets eiendom i Europa. Folket hadde kontroll over dem med sin demokratiske stemmerett.

Med markedsliberalismen fikk vi mektige krefter som ville skape markedsplasser av fellesskapets tekniske infrastrukturer. Problemet er at veier, kraftverk og kommunikasjonslinjer (analoge og digitale), er veldig kostbart.

Det vil si at det er umulig å etablere mange nok tekniske anlegg, som kundene kan velge blant, at det gir reell og fri konkurranse.

Intrikat regelverk

For å skape konkurranse er det derfor blitt etablert intrikate regler og forordninger som på den ene siden skal sikre forbrukerne, og på den andre siden gjøre det mulig å selge ut infrastrukturene til kommersielle virksomheter og privatpersoner. Det mest intrikate regelverket for fri konkurranse er EUs forordninger som regulerer fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester. Det er dette regelverket som har ført til at norsk energipolitikk har kræsjlandet, selv om vi eier ressursene i fellesskap.

Bare tenk på konsekvensene dersom private virksomheter eide 100 prosent av infrastrukturen for kraft og linjer.

Vi har gitt fra oss makt

Sammen med markedsliberalismen kom holdningene og mistilliten til offentlige virksomheter. Flere mente at offentlige var mindre effektive enn kommersielle, og de sløste med skattepengene våre. Folk ble mer villige til å avstå sin demokratiske makt og kontroll over viktige monopoler. Retorikken fra mektige krefter i dette spillet var at det ble gunstigere for alle. Som for eksempel «kablene vil tjene oss vel», og i etterkant «kablene har tjent oss vel».

Dette virker bra helt til noe uforutsett skjer, og vi blir sårbare både økonomisk og beredskapsmessig.

Stråmannsargumenter

I Sandefjord står vi nå foran en debatt om salget av infrastrukturen til Sandefjord bredbånd. Vi vil framover få høre interessante stråmannsargumenter som:

  • Fibernett ikke er tjenester som det offentlige skal levere.
  • Det er sterk eller økende konkurranse på nettet.
  • Flere vil kunne levere deg nett trådløst – vi får 5G.
  • Alle som vil, vil kunne levere tjenester på infrastrukturen.
  • Vi må frigjøre kapitalen og bruke den til kommunens kjernetjenester.
  • Konkurransen øker, og senere vil fiberen vår bli mindre verdt.
  • Sandefjord bredbånd står foran kostbare investeringer.
  • Dette vil bli regulert strengt, så engstelse er unødvendig.

Begrenset konkurranse

Uansett hva du hører så er det teknisk og økonomisk umulig at folk får flere enn maks tre til fem nettleverandører å velge mellom i uoverskuelig framtid. Vi får med andre ord ikke bedre konkurranse enn den logistikkinfrastrukturen som vi kjenner i dagligvarebransjens verdikjeder. Vi får selvsagt masse varer og tjenester å velge mellom, men de distribueres over en infrastruktur der eierne av den, har enorm gatekeepermakt.

På verst tenkelige tidspunkt

Når nå Høyre lanserer at de vil selge Sandefjord bredbånd, så markedsfører de ideen på verst tenkelige tidspunkt. At de vil selge viktig infrastruktur til private maktmonopoler, ligger i deres DNA, så det overrasker ikke noen.

Men tidspunktet nå er ikke så smart for partiet. De siste årene har vel alle merket på lommeboken følelsen av å stå med lua i hånda i strømmarkedet.

Kjære politikere: Husk konkurransen om velgerne i demokratier er helt fri, og vil være det så lenge demokratiet består.