Norge hadde i prinsippet demokratisk regulert prisfastsettelse fram til 1990-tallet. Siden våre første kraftverk kom i drift i 1880-årene, var det fornuften framfor markedet som bestemte strømprisen. I denne perioden gikk Norge fra å være blant verdens fattigste land til å bli verdens rikeste. Alt dette skjedde uten solidarisk energihjelp fra europeiske naboland som var blant verdens rikeste land (England og Frankrike).

Norges velstandsutvikling er en suksesshistorie, og ikke skremselspropaganda, Jonas. Bjørnar Moxnes (R) nevnte landet Norge i ordskiftet, men fikk ikke lov til å utdype dette videre av programlederen. Men dette er ikke det eneste argumentet politikere slipper unna med. Solidaritet med EU er et annet argument som det ikke blir avkrevd utdyping av.

Erna Solberg forteller at kraftsystemet har gitt oss gode strømpriser etter at Høyre innførte energiloven som ble vedtatt av Stortinget 29. juni 1990. Hvor mye bedre ble det? Ubetydelig er svaret – helt til i fjor høst. Da ble det bare verre. Hva ville prisen vært nå, med gammelt system? Antagelig 30–40 øre.

Argumentene i ordskiftet om strøm og energi, er en tåkelagt saus av klima, høye gasspriser og krig. Dette er bare tøys alt sammen. I Norge produserer vi i snitt 158 TWH, og vi bruker 135 TWH selv. Vi har magasinkapasitet på cirka 90 TWH (betyr at landet har nok strøm i 7 måneder uten en regndråpe). Tallene er Statkrafts egne.

Terawatt betyr for øvrig en billion watt, Fredrik Solvang, og vi eksporterer rundt 15 TWH (Terawattimer) strøm i året. I EU er strømforbruket på om lag 3500 TWH (Norge bidrar altså med 0,4 prosent). At noen får seg til å si at vi må være solidariske og Europas batteri, blir derfor en gåte for de fleste. Argumentene er med respekt å melde ikke helt sanne.

Argumentet om at økt pris vil redusere forbruket, er også bare tull. Klassekampen kunne for kort tid siden fortelle at forbruket hadde blitt redusert med under en prosent i sør. I nord der prisen er lav, var det uendret forbruk. Vi bruker den strømmen vi må!

Det som er interessant i strømdebatten, er politikernes blinde tro på liberal markedsfilosofi. Under debatten fortalte Solvang at bransjen mener strømprisen fastsettes i et perfekt marked. Men vi kan ikke velge bort strøm. Et slikt valg er en hovedbetingelse for å kunne kalle et marked for perfekt.

Sannheten er at strøm representerer behov som ikke har noe på et fritt marked å gjøre. Det finnes ingen substitutter (en annen betingelse for fri markedsbasert prisdannelse).

Det våre markedsliberale politikere ikke snakker om, er at de ønsker så høy pris som mulig. Hvorfor blir de ikke spurt om det? Høy pris er nemlig forutsetningen for at vindkraft til sjøs blir lønnsomme investeringer. Vi trenger kraftpris på over 1,50 for at det skal bli lønnsomt.

Vi trenger mer kraft til nye satsinger innen det grønne skiftet. Det skal bli artig å se hva kraftprisen blir for batterifabrikken noen steinkast unna Arendal, der politikerne lirte av seg argumenter uten hold i virkeligheten.

I de fleste markeder er fri markedsdannelse av pris fornuftig, men ikke innen infrastruktur som fellesskapet må ha hovedansvar for å skaffe innbyggere.