Gå til sidens hovedinnhold

Hvor ble det av alle gutta?

Etter mange års tro tjeneste gikk journalist Paal Even Nygaard over i pensjonistenes rekker nå nylig. Han har vært en fast leverandør til denne spalten, som vi kaller Fritt Fram. Undertegnede har fått det ærefulle oppdraget om å videreføre hans verk. Dette var noe jeg takket ja til, uten å tenke meg noe særlig om.

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Greia er bare det at redaksjonsledelsen aldri var informert om at jeg heretter skal bidra med dette. Så, da jeg fortalte redaktøren om journalistenes avgjørelse, ble det helt stille i telefonen en lang stund. Ble du skremt nå Ulrichsen?

- Eh, en redaktør som blir litt redd innimellom er et tegn på at en avis har gode journalister, var svaret hans.

Så da er det vel bare å sparke i gang og se hvor lenge skuta flyter, tenker jeg.

Tilbake til tittelen. Som journalist i lokalavisa er man helt avhengig av å prate med folk for å få gode saker. Det er vanskelig for tiden. Alle møteplasser er stengt, eller sterkt begrensede, og med begrensede mener jeg at det ikke er lett å få til en jovial samtale med munnbind og to meters avstand.

Selv innleder jeg min hjemmekontor-hverdag med at jeg tusler ned i det jeg kaller bunkeren. Det er et rom jeg har innredet i kjelleren med alt nødvendig overlevelsesutstyr. Her er det kontorpult, en stor Mac, en enda større vegghengt-TV, hengekøye, kaffetrakter og kjøleskap. Hva mer skulle man trenge?

Jo, det jeg skulle trenge var å få litt fri hjemmefra. Slik som da jeg hadde en vanlig jobb og kanskje dro innom et vannhull på vei hjem fra jobb på en fredag ettermiddag. La meg fortelle hvordan det kunne være.

Klokka slår fire. Jeg ønsker god helg til kollegaene. Tusler rolig opp Jernbanealleen til jeg er rett utenfor Hotel Atlantic, for så smyge meg raskt ned trappa og inn på Kjellærn. Det er liksom noe litt rampete ulovlig og skambefengt over det å oppsøke en brun pub på blanke ettermiddagen.

Vel nede i puben er det bare å finne seg en rolig plass, ta seg en kald en og høre på historiene. Det er faktisk noen sjømenn igjen, selv om det stadig tynnes i rekkene.

En dag jeg var innom, var en av mine helter i godlune, og serverte ramsalte perler på en snor.

Flatlus og politikk var tema denne ettermiddagen.

- Da det ble over 40 grader i varmen, fikk ikke flatlusa fotfeste, de slura i svetten. Nå er dem i tillegg utrydningstrua. De er rødliste nå. Det ble dem da alle ble glattbarberte, fortalte han til stor munterhet, før samtalen gikk over til politikk.

- Hu dama til han politikeren, har de frontlyktene, skikkelige kastere. Hadde hu dratt til Langeby badestrand så hadde hu flyti på fendrane.

Like etterpå får han øye på en ny gjest som ankommer lokalet:

- Der kommer hu, hardt babord, frøken!

Selv satt jeg humrende og noterte historiene i smug. Uten å vite hva jeg skulle med dem.

Egentlig hadde jeg glemt det, helt til jeg så hans dødsannonse i avisa her om dagen. Da tok jeg frem notatene og felte en tåre.

Siste jeg har nedtegnet fra ham er:

- Vi er siste generasjon sjømenn, vi på Kjellærn. De som kommer etter har ikke pissa i sjøvann, ikke har de noe å pisse med heller.

Det er ikke sikkert alle tåler en nedstengning like godt, så det gjenstår å se hvor mange sjømenn det er igjen når verden blir normal igjen.

Selv sitter jeg i bunkeren og venter på bedre tider. Og jeg er glad min helt fikk et snev av berømmelse, selv om det var for seint.

Kommentarer til denne saken