De har opplevd mye, men nå tynnes det i rekkene av disse gamle kjempene. En stor del av Ullebergeika deiset i bakken forrige år, og av Tordenskioldeika står det bare igjen et skall med noen få levende greiner.

Rekrutteringen er så som så.

Kystskogen i Vestfold har ennå gode bestander av stor eik med noen få hundre år under barken, men virkelig gamle eiker blir det færre av. Mange av dagens hundreåringer står i pressområder og har en usikker framtid. I konflikt med utbyggingsinteresser veier ikke et par tonn trevirke så tungt på vektskåla. Trær langs åkerkanter og veier får ofte rotskader som blir innfallsporter for råtesopper som forkorter livsløpet. Grøftemaskiner og kabelgravere er ikke alltid vennlige mot rotsystemet.

Den naturlige aldringsprosessen for trær gir ofte hulheter av ulikt slag. Småskader reparerer trærne selv i løpet av noen år, men større sår etter hakkespetter og greinbrekk blir gjerne permanent hulrom som utvides når sopp og råte får holde på. Og da først begynner treet å bli spennende for andre organismer enn seg selv!

Ugler og andre hullrugere flytter inn i treet, de drar med seg byttedyr og rusk og rask som bygger seg opp i bunnen av hullet, og dette igjen blir livsrom for biller, fluer, spretthaler, mosskorpioner, midd og edderkopper. Et skikkelig gammelt hultre kan ha et metertjukt lag med muld liggende i bunnen - levested for myriader av småkryp og mikroorganisker. Mange av våre mest sjeldne insekter lever i dette miljøet.

Eika har fått en spesiell status i norsk naturforvatning. Hule eiker, og trær over en viss størrelse (to meters omkrets i brysthøyde), har status som utvalgt naturtype som søkes bevart etter naturmangfoldloven.

Grunnen til eikas særstatus er det store antall arter (ca 1.500) som er mer eller mindre avhengige av akkurat dette treslaget. Og ennå kjenner vi ikke alle eikas hemmeligheter. Ved Staverne ble det nylig oppdaget en midd som lever parasittisk på en eikebarkbille. Tidligere bare kjent fra Krimhalvøya!

På Tjøme fant vi en annen parasittisk midd på eikegallmygg som var ukjent for vitenskapen - aldri tidligere sett, aldri beskrevet, helt uten navn.

LES OGSÅ: Nå kan bare statsforvalteren stanse boligblokkene: – Eiketrær lever i 200 år, og dør i 200 år

Vi har altså mangel på virkelig gamle hule trær.

For å påskynde utviklingen av hule eiker ved Berg utenfor Tønsberg startet man i 2012 et forsøk der man systematisk skadet trær ved å kappe topper og greiner, bore hull og sage ut reirhull i stammen. Dette kalles «veteranisering».

Tanken er at eikene skal kunne bli vertstrær for bl.a. den sjeldne billa eremitten som nå er introdusert til området, hentet fra den eneste kjente norske lokaliteten ved kirkegården i Tønsberg.

Selv om eika er i særstilling, så har også gamle utgaver av ask, lind, bøk, selje og andre treslag stor verdi. Sandefjord Kommune har som mål å ta vare på gamle løvtrær generelt - både på grunn av sin estetiske verdi både i bybildet og i kulturlandskapet, men også på grunn av den stor betydningen for biologisk mangfold.

I kommunal arealforvaltning er det av største viktighet at forekomster av verdifulle trær er registrert slik at eventuelle utbyggere kan planlegge med sikte på å bevare disse. I Horten har man kommet langt med registrering av hule eiker. Sandefjord bør også få en bedre oversikt. Da kan man unngå politisk strid rundt saker som den man nå har i Fjellvikåsen der ei bevaringsverdig eik ble oppdaget etter at byggeplanene var lagt.