– Pappa, er vi rike? spurte guttungen meg plutselig en dag. Helt ut av det blå.

Jeg sto på kjøkkenet og pakket en tursekk med pølsetermos, saft og dykkemasker. Planen var å ta ham med ut til vårt hemmelige sted på Folehavna.

Han kaller stedet for "Dykkevika" fordi det er rett ved en ørliten skjermet vik. Her er det lite teppe med sandbunn mellom all tangen, og er vi forsiktige nok når vi går uti uten å virvle opp for mye sand, så er vannet krystallklart og vi kan se et mylder av småfisk og mye annet rart.

Hva svarer man på sånt? Er vi rike?

(Når du leser denne teksten vil du nok klare å skjønne hvor det hemmelige stedet er. Hvorfor det er greit, leser du nederst i saken.)

Vi er ikke rike i den forstand at vi kan ta privatfly til Sør-Frankrike, eller at jeg kan velge å la være å jobbe om jeg plutselig skulle få lyst på en veldig lang ferie eller noe.

Men egentlig? Trenger jeg å dra til Sør-Frankrike i privatfly for å være lykkelig?

Jeg har vært der (med rutefly). I Mandelieu-la Napoule med ungene, og noe av det som gjorde sterkest inntrykk var en kveld da solnedgangen var helt perfekt. Franskmenn og turister sto langs promenaden og beundret alt dette skjønne.

Det var flott, lilla, rosa og uendelig vakkert - men jeg tenkte likevel i mitt stille sinn - pytt - det der er ingenting mot å se månen stige opp bak Færder fyr en helt vanlig kveldstime på Folehavna.

Og hva med alle de minnene jeg har fra svaberg og lune viker i Sandefjord?

Bildeserie

Er dette verdt å ta vare på?

Ingenting sier "vår" mer enn vingeslagene fra et svanepar som svever inn for landing i Grubesand en tidlig aprildag, akkurat da de siste landkallene er i ferd med å slippe taket. Eller hva med den merkelige lyden som ærfuglhannene lager når de gjør kur om våren? Noen ganger lurer jeg på om de egentlig har vondt i halsen.

Eller hva med den sommeren jeg ikke hadde råd til ferie med ungene, men vi dro ut til en ny strand i nærmiljøet hver dag. I Engebukta og i Ertsvika kunne de rote rundt i fjæra og leke med alt fra eremittkreps til småflyndre. Det ble en av våre beste somre.

Så når guttungen spør meg en sommerdag om vi er rike, føles det helt feil å svare noe annet enn ja, vi er rike. Vi er kanskje ikke rike på penger, men vi er rike fordi vi har naturen og vi har hverandre.

Men alt dette er truet. Av klimagassutslipp. Av at artsmangfoldet reduseres. Av biotoper som bygges ned. Det være seg i strandsonen eller ved at skog flathogges og blir til granplantasjer. Det ligger miljøgifter nedgravd og dumpet både her og der.

Og som om ikke det er nok: Nå herjer en krig i Europa som også har økt risikoen for atomulykker og det som verre er.

Kan vi som skriver i avisa eller leser avisa gjøre noe med alt dette? Nei, ikke alt på engang.

Men vi kan begynne her vi bor. Og vi kan aldri gi opp.

Det er dette jeg tror på, og det er derfor jeg gidder. Det er jo miljøet her vi bor som gir livene vår innhold og som gjør oss rike på alt som penger ikke kan kjøpe.

LES OGSÅ: Derfor bør ikke Jotun få utsette til i morgen det de må gjøre i dag

(PS: Guttungen mener det var greit å avsløre det hemmelige stedet på Folehavna siden avsløringen hjelper en god sak: At kanskje flere bryr seg om miljøet her vi bor.)