Jeg er relativt fersk i SB-redaksjonen. Jeg var heldig å få et vikariat her i desember 2020, som noen måneder senere ble til fast ansettelse. Det var godt etter åtte år med utallige vikariater i en mengde redaksjoner landet rundt. Legg også på noen perioder med arbeidsløshet og forsøk i andre bransjer.

Arbeidssted har med andre ord variert, kontorplassen har ofte vært en annens og tilhørigheten til området lav. Her i Sandefjord fikk jeg endelig muligheten til å slå røtter. Begynne å opparbeide kildenettverk, samtidig som jeg har kunnet la personlige eiendeler ligge igjen på kontorplassen til dagen etter. Det er ganske spesielt å oppleve for første gang i en alder av 31 år.

Men nå har det gått halvannet år, og det har likevel ikke blitt helt slik. Følelsen av tilhørighet til byen, og kontorplassen, er fortsatt i startgropa. Det skyldes at det siste halvannet året har vært noe spesielt.

Rett etter at den faste ansettelsen var i boks, forsvant nemlig alle på jobb hjem.

Det første halve året ble tilbragt hovedsakelig på hjemmekontor. Det setter noen begrensninger når det kommer til å bli kjent med by, kilder og nye kollegaer. Det er begrenset hva man lærer om andre over videomøter, selv om jeg vet hvem som drikker kaffe av mummikopper. Og det er ikke det samme å gå gjennom sentrum, eller finne ut hvor en bedrift holder til, når det skjer på Google Streetview. Det ble avstand, og da kommer ikke tilhørigheten.

Da vi endelig var tilbake på jobb sommeren 2021 ble jeg pappa for andre gang. Det betød en ny periode hjemme. Etter sommeren ble det ikke noe bedre. Da bestemte Omikron seg for å sende oss tilbake til hjemmekontorene igjen.

Dette varte også en god stund. Derfor satte jeg et kryss i kalenderen. Nyttår skulle bli tiden jeg endelig kunne sette ordentlig fart på arbeidet, fra egen kontorplass i Sandefjords Blad. Det rakk jeg så vidt, før vi flyttet til nye lokaler.

Vi flyttet som kjent ned til brygga bare for noen uker tilbake.

Men nå da kanskje, tenker du? Nå er det ingen unnskyldninger. Korona skremmer oss ikke lenger, og dere er ferdigflyttet. Ja, det er sant, men om få dager skal jeg ut i pappapermisjon. Fra første uke i mai blir hjemmet mitt på nytt til «kontoret» i sånn cirka 15 uker.

Det er rart hvordan det har blitt. I tiden etter at jeg fikk fast jobb, har jeg nesten hatt flere kontorer og arbeidssteder enn da jeg ble kastet rundt som vikar i ulike redaksjoner.

Er det andre som har hatt det slik de siste årene?

Uansett. Jeg gleder meg til dette hjemmekontoret. Og jeg gleder meg til august. Da har jeg satt et nytt kryss i kalenderen. Da skal jeg sette ordentlig fart på arbeidet, fra egen kontorplass i Sandefjord.