Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Mobilskjermen lyser opp der den ligger i sofaen ved siden av meg. Et ukjent nummer ber meg løfte mobilen opp og sveipe til høyre for å høre hva personen i andre enden har å si.
Men jeg lar mobilen ligge mens jeg prøver å bestemme meg. Mens jeg prøver å tøffe meg.
På tiden det tar meg å vurdere om jeg skal eller ikke skal svare, har vedkommende på andre siden alt blitt sendt til mobilsvar.
Jeg puster letta ut, griper tak i mobilen og søker opp sifrene.
Finner jeg ut hvem som ville ha tak i meg, sender jeg en vennlig sms tilbake.
Min store svakhet
Å være en journalist med en medfødt og dyptliggende telefonskrekk kan umulig gå særlig bra, tenker du vel. Og du har helt rett.
Jeg kan nemlig love deg at jeg holdt munn om dette da jeg ble innkalt til intervju til den faste journaliststillingen.
«Er det noe mer vi bør vite om deg», spør selveste sjefen.
«Nei, det tror jeg ikke», svarer jeg med et smil om munnen. Å nevne en svakhet som dette, var uaktuelt.
Det har alltid vært sånn. Ikke overfor mine aller nærmeste, men å ringe bekjente og ukjente gir meg ubehag langt inn i ryggmargen.
Jeg har en teori om at det ikke bare er en brist i min personlighet, men et generasjonsproblem du er for gammel til å skjønne deg på.
For vi i generasjon Z er svært visuelle i våre metoder for å kommunisere. Å prate med ukjente stemmer uten fjes er derfor direkte skremmende.
Du som er har opplevd mobiler uten fargeskjerm og kamera, synes åpenbart muligheten til å ringe rundt er mer stas enn meg.
Ekte telefonskrekk
Drømmen om å bli journalist har jeg hatt siden tidlig i tenårene. Det har derfor alltid bare vært å bite tennene sammen og overgå frykten. Det går (nesten) alltid skikkelig bra.
Jeg er nemlig alltid forberedt før jeg ringer. Det gir meg både selvtillit og setter meg i en maktposisjon fordi jeg både velger tema og samtalepartner.
Men når ukjente ringer meg, vet jeg ingenting og er derfor redd for hva som møter meg.
Kjeft? Noen som lurer på ting jeg ikke aner svaret på? Vil jeg føle meg dum?
Jeg krisemaksimerer. Og det til tross for at jeg i sosiale settinger ikke lider av et eneste snev sosial angst. Men telefonangsten – den er ekte.
Nyttårsforsettet 23 og sikkert 24
Du kan tro jeg har jobbet med meg selv. Jeg har drevet med eksponeringsterapi så lenge jeg kan huske.
Hvert år har jeg hatt det samme nyttårsforsettet, men jeg blir aldri komfortabel. Hvor mange år skal slikt egentlig da?
I jobbsammenheng er ikke målet å tørre å ta telefonen, men å lære meg å gjøre det uten å kjenne på ubehag. For selvfølgelig tar jeg alltid telefonen på jobb. Jeg er veldig pliktoppfyllende. Det er forresten også en generasjonsgreie.
Men når klokka er fire og jeg går fra jobb, kan du bare glemme å få tak i meg om du ikke sender en melding eller aller helst en mail.
Det er altså ikke bare fordi den er på lydløs at jeg ikke svarer. Min generasjon trenger ikke lyd når vi uansett er i umiddelbar nærhet til mobilen til enhver tid.
Nyttårsforsettet mitt blir nok som andre år: Trene mer, spise sunnere, bli et bedre menneske og bli komfortabel med å snakke i telefonen, også når klokka har bikka fire.
Men enn så lenge, bare please: Send meg en melding.
