Jeg bringer dette inn i her i avisen fordi teaterstykket løfter frem et dypt tema om utenforskap som vi også møter i vårt nabolag. Jeg ble berørt da jeg leste intervjuet med Elwyn Bjerkan Mathiesen i Østlands-Posten tidligere i høst, som sier han alltid «bærer med seg frykten for at noen skal gjøre ham noe basert på kjønnsidentiteten hans».

Det medfører blant annet at han vegrer seg for å gå hånd i hånd med kjæresten sin åpenlyst på gaten på sitt hjemsted.

Jeg er imponert over styrken og motet til Bjerkan Mathiesen, og samtidig trist over at han ikke tør å vise sin kjærlighet på en måte som heterofile par tar for gitt at de kan.

Og her kommer vi til kjernepunktet: Skal vi akseptere det som ikke passer inn i det mange forstår som en hovednorm? Det er sterke krefter rundt om i verden som svarer nei til dette, både offentlige myndigheter og religiøse ledere. I vårt samfunn er det sakte, men sikkert blitt et flertall som sier ja til å omfavne mangfoldet. Men fremdeles forekommer det trakassering og bruk av vold for å bekjempe aksepten av det seksuelle mangfoldet.

Derfor er det viktig at vi skaper noen møteplasser hvor det kan gis trygghet for å være annerledes. Pridetogene er en måte å vise sin støtte, selv om tryggheten aldri kan garanteres 100%. Men utvendige rammer som sier at noe er lovlig er ikke nok for å virkelig føle seg akseptert.

Det må forankres i de dypere verdiene som som bekrefter vår identitet som menneske. Det kan være kjærligheten, menneskerettighetene, vår tro.

For meg er min dypeste identitet og aksept knyttet til mitt gudsbilde. Det er i dybden av Gud vi både henter vår unikhet og samtidig er det hos Gud alle forskjeller forenes.

Så hva betyr det for den enkelte av oss?

Alterbildene i kirkene verden over viser en utforskning av dette: Kristus som nordmann, som afrikaner, som asiat, som kvinne. På én måte bryter dette med evangelienes fremstilling av Jesus som jødisk mann. Like fullt må det bli slik når den oppstandne Kristus kommer til oss som den som «fyller alt i alle».

Hva betyr det?Det er her teaterstykket "Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning" kommer med en utfordring. Stykket er skrevet av den skotske dramatikeren Jo Clifford som etter sin kones død, bestemte seg for å leve livet som den han kjente seg som: en transkvinne. Hun så at selv om hun levde i et sekulært samfunn, så var det veldig preget av det bibelske univers som hun etter sin mening bidro til å gjøre hennes liv vanskelig.

Derfor begynte hun å skrive drama for å bearbeide de bibelske fortellingene. Det var da hun jobbet med evangelienes beretninger at Jesus kom til henne som himmelens dronning. I teaterstykket kommer hun med nylesninger av noen av Jesu liknelser. Den bortkomne sønn blir til sønnen som ble en datter. Hun ble sendt bort fra huset, men ønsket velkommen tilbake til sin Fars hus, fullt ut akseptert.

Slik utforsker Clifford hva det betyr å skulle forankre sin identitet som transkvinne i Kristus.

Det er mange teologer som har skrevet mye støttende til dette, men det gjør større inntrykk når det kommer gjennom kunsten, formulert og fremført av dem som har det nærmest inn på livet.

I fjor ble stykket fremført i en tysk kirke av skuespilleren Brix Schaumburg, som selv oversatte det til tysk. Han sier i et intervju at hen gjennom Cliffords stykke fikk trygghet på sin egen identitet, og som en konsekvens av dette arbeidet også fant en lokal kirke som var trygg for ham.

Som prest i Den norske kirke i Larvik prosti ønsker jeg å bidra til å skape et trygt rom i vår kirke for dem som opplever seg annerledes. Derfor ønsker jeg velkommen at stemmer som Jo Cliffords får komme til orde i våre kirker, og forhåpentligvis gjøre oss mer åpne for mangfoldet blant oss.