Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Så har SB i tillegg tatt for seg noen enkelttilfelle der man mener allmennheten er blitt stengt ute fra strandsonen på en utilbørlig måte, og der politiske organer opprinnelig hadde en annen intensjon med byggesak og reguleringsbestemmelser. Avisen har brukt mye energi på Thorsholmen som eksempel. Selv kan jeg ikke huske fra tidligere tider noen folkevandring av friluftsinteresserte akkurat der boligfeltet ble anlagt, men la gå. Problemstillingene er interessante nok, og ordføreren har bedt om en orientering fra byggeadministrasjonen. Den får vi avvente.
Privatisering et fyord
Siktemålet for graveprosjektet er å vise hvor langt nedbyggingen av den sentrumsnære strandsonen er kommet, og hvor «privatisert» 100-metersbeltet er blitt. Det siste – privatisering – er jo et fyord. Eiendomsretten og privatlivets fred står ikke like sterkt i alle kretser.
Det skulle bli åpent for alle – nå er det antakelig tapt for allmenheten for all framtid
Prosjektet er imidlertid fortjenstfullt i seg selv. Alle vi innbyggere – unge som eldre – bør så absolutt minnes på de langsiktige virkningene av utbyggingsvedtak. Ingen er tjent med at friluftsfolket unødig møter hindere i nærkontakt med strand og sjø.
Ikke overraskende
SB har med «Fjordlangs» naturlig nok tatt utgangspunkt i de nære byområdene – kyststripen fra indre havn og Kilen på begge sider av Sandefjordsfjorden, og da spesielt rett utenfor Tranga.
Ville vurdert annerledes i dag: – Jeg ville trukket byggegrensen noe tilbake
I et 50- og 60-årsperspektiv er det imidlertid ikke overraskende at disse og tilsvarende områder har gjennomgått utbygging for en økende befolkning. Historiens første sandefjordinger var «strandsittere» på Oddefjell. Derfra spredte de sine små hus langs fjorden på begge sider. Dagens innbyggere har fortsatt trenden.
Liten landbruksverdi
Flere av de omtalte arealene i «Fjordlangs»(eksempelvis Lofterød) hadde liten landbruksverdi, de ligger i kort avstand fra byens sentrum og har vært godt dekket av kollektivtilbud inntil privatbilen, og i noen grad sykkelen, ble allemannseie. Mange fornøyde familier har fått sine hjem tett ved fjord og sjø, og utbyggingen fra 1980-tallet av har vært bevisst, lovlig og villet av lokalpolitikerne. Utviklingen har vært styrt av generalplan, som det het en gang, arealdisponeringer og overordnede kommuneplaner.
Når det gjelder hyttebygging i strandsonen og tilgjengelighet for deg og meg, har Sandefjord vært heldig. Sandefjordinger har fått til dels større tilgjengelighet til friluftsområder langs sjøen enn tidligere generasjoner. Jeg skal gi noen eksempler. Sammenlignet med 1950-årene, som også SB tar utgangspunkt i, har allmennheten, fritidsfiskere og friluftsfolket fått langt bedre tilgang til perler som Yxney, Folehavna og Grubesand (Auve).
Lagt til rette
På Yxney våget man seg tidligere knapt inn på familien Christensens private eiendom. I dag er den lagt til rette for alle, med parkeringsplasser, stier, toaletter og avfallshåndtering.
Betingelsen fra utbygger, rådmann og politikerne forsvant under privatiseringen på Thorsholmen
På Folehavna hadde den kjente rederfamilien rundt A.F. Klaveness sine familiehytter inntil først tyskerne, og siden det norske forsvaret, tok kontroll over den ytterste delen av Vesterøya. Da Forsvaret forlot fortet, ble store arealer frigitt for allmennheten. P-plasser er opparbeidet, og stier og svaberg åpne for alle. Fruvika og Askvika er åpnet.
Betydelig område
Da kommunen overtok Stenseth-familiens private eiendom på Grubesand mot Mefjorden, ble Auveskogen helt ut til Auveodden frigitt. Jeg har ikke regnet ut antall mål som er frigitt på bare disse tre friluftsområdene, men det må være et betydelig tall.
– Når politikerne vedtar at alle skal ha tilgang til sjøen, skal det gjennomføres
Fordi disse tre områdene var eid av familier, og delvis Forsvaret, ble de spart for hyttebygging. Nå kan vi rusle fritt der.
Økt tilgjengelighet
Følger vi dagens kyststier langs Sandefjordsfjorden, på Vesterøya og Østerøya, viser det seg at tilgjengeligheten til naturen faktisk har økt for allmennheten. Ikke minst takket være kommunens og frivillighetens innsats kan vi mye lettere enn før følge de blåmerkede løypene langs strand, gjennom skog og over svaberg. Vi kan fiske, raste, nyte solen i sesongen, sanke bær og tenne bål. Hjertelig takk til Turistforeningens kyststigruppe med Gunnar Mathiesen i front!
Dette var kystlinjen på 50-tallet – 70 år senere ser det slik ut
Gi et balansert bilde!
Jeg regner med at Sandefjords Blad vil dekke også denne utvidede tilgjengeligheten i sine gravereportasjer. Det er sikkert meningen å gi et balansert og rettferdig bilde av utviklingen siden 1950-tallet, ikke bare med konklusjoner à la «utviklingen har gått for langt», eller at «det er for lett å krympe vår felles kyst og strandsone». Begynner man først med undersøkende gravejournalistikk, bør alt frem i lyset, ikke bare det som passer inn i en konklusjon man har bestemt seg for på forhånd.