Landbruket er dessuten rammet – i større grad enn andre næringer – av redusert tilgang på sesongavhengig arbeidskraft.

I sum betyr dette at norske bønder ville ha opplevd en betydelig nedgang i inntekt og levestandard dersom ikke staten bladde opp beløp som dekket opp den historisk høye kostnadsstigningen og samtidig tettet noe av inntektsgapet i forhold til andre grupper. Og, like viktig: Produksjonen av «kortreist mat» i Norge ville ganske sikkert blitt mindre om ikke staten tok sterke grep akkurat nå – i en tid med krig og uro ikke langt fra våre grenser.

Mange bruk ville ikke sett det som lønnsomt å dyrke opp alle tilgjengelige arealer. Som selvstendig næringsdrivende kan bønder ikke drive med tap.

Derfor er årets avtale bøndene vel unt. Avtalen tjener også det store nasjonale fellesskapet, selvforsyningen og beredskapen.

De vel 42.000 årsverkene i landbruket kan ved første øyekast synes lavt. Men tenker vi hele verdikjeden fra innkjøp til næringsmiddelindustri og transport ut til matvarekunder, snakker vi nok om minst det dobbelte i sysselsetting og en tilsvarende høy verdiskaping.

Årets avtale er positiv også fordi den legger til rette for et inntektsløft på 64.000 kr. per årsverk neste år, hvorav 40.000 kroner går til tetting av inntektsgap.

Norsk landbruk kan ikke sees isolert fra den store verden omkring oss, og disse nære omgivelsene er blitt mer utrygge og mindre forutsigbare.

I årets jordbruksoppgjør, som altså endte på en rekordhøy sluttsum, er det flere momenter som er tillagt større vekt: Mattrygghet, selvforsyningsgrad og beredskap. Vår verden er blitt mindre trygg etter Russlands invasjon av Ukraina. Begge land er store matprodusenter og eksportører av matvarer og innsatsvarer til jordbruket. Allerede før Russland startet krigen i februar hadde koronapandemien for øvrig forstyrret de lange logistikkjedene, altså den globale transporten av mat og råvarer - og en prisøkning var alt på vei. Så kom krigen som har gjort alt så mye verre.

I natur- og miljøsvernpørsmål generelt har slagordet lenge vært: «Tenke globalt, handle lokalt». De små og tilsynelatende enkle tiltakene i norske lokalsamfunn som skal redusere forurensning, fremme naturvern og bevare artsmangfold – de har betydning. De virker.

På samme måte kan vi tenke rundt mattrygghet, beredskap og selvforsyning: Store grep fra storsamfunnet kombinert med lokale initiativ og tiltak bringer verden fremover. Som eksempel trekker jeg frem forslaget om et kommunalt fond for nydyrking, som tre lokale Høyre-politikere foreslo i vinter.

Ordfører Bjørn Ole Gleditsch svarte positivt på en interpellasjon om saken som undertegnede hadde i kommunestyret 7. april i år. Forslaget ble straks oversendt administrasjonen for utredning og innstilling, og ordføreren uttalte: «En slik ordning vil antagelig stimulere bønder til å vurdere nydyrking av arealer». Han mente også at der er et stort potensial for økt areal til nydyrking i Sandefjord.

Et fond for nydyrking vil ventelig bli en del av diskusjonen i rammesaken onsdag 22. juni. Jeg har ikke hørt ytringer fra noe parti som direkte går imot ideen. Tvert imot har undertegnede oppfattet det slik at der er tverrpolitisk støtte til en kommunal tilskuddsordning. Sandefjords initiativ kan også få smitteeffekt i kommuner der dyrkede arealer går ut av produksjon av ulike årsaker.

Nydyrking er én ting, en annen er behovet for å opprettholde matproduksjonen på allerede dyrkede og dyrkbare arealer. Høye stemmer har tatt til orde for å følge tettere opp jordlovens krav om å holde dyrking i hevd der det er mulig. Uten i utrengsmå å bruke den moralske pekefingeren, er problemstillingen aktuell.

Så har vi alle de tilfellene der hensyn til dyrking på matjord blir skjøvet til side til fordel for veier, jernbane, boliger, næringsarealer, skoler og andre samfunnsviktige formål. I en del tilfelle vil verdistigningen på et areal, for eksempel til nærings- eller boligtomt, være 20 til 30 ganger høyere enn det økonomiske utbyttet man får ved jordbruksdrift. Noen har derfor tatt til orde for at det i slike tilfelle bør innføres en omdisponeringsavgift – som for eksempel kan øremerkes nydyrking. Kanskje en tanke å utvikle videre.

Men på kort sikt i Sandefjord er et kommunalt fond antagelig det som lettest lar seg realisere, selv i usikre og pinaktig økonomiske tider.