Tenk deg at du er ett av mange barn i Sandefjord som får livet ødelagt av mobbing. Du blir utsatt for dritt hver dag, føler at du ikke er verdt noe, du gruer deg til å gå på skolen - og det eneste du lurer på, er hvordan og når du kan slippe ut av dette marerittet. Hver dag er en prøvelse.

Da tenker jeg at du vil puste lettet ut om du får høre at du får høre at Statsforvalteren er på saken, og at det ligger an til at kommunen tar nok en gjennomgang av planen for et god skolemiljø. Det vil i så fall være den tredje på kort tid.

For å lese om mobbing i sandefjordskolen er som å lese om to helt forskjellige virkeligheter. Én virkelighet der ting ikke er så ille, det er bare mindre justeringer av kommunens planer som skal til for å løse problemet - og i alle fall ikke et krafttak.

En helt annen virkelighet er hva elevene selv forteller om hvordan de har det. For hør bare:

En skremmende høy andel av våre 10.klassinger sier at de blir mobbet. I en utvikling der flere barn på alle trinn i hele landet sier at de blir mobbet, er utviklingen enda mer nattsort i Sandefjord.

Det kommer fram av Utdanningsdirektoratets elevundersøkelse 22/23 som ble offentliggjort i slutten av januar. Sandefjordskolen kommer svært dårlig ut.

I tiende trinn svarer over 7 prosent av tiendeklassingene at de blir mobbet, men i Sandefjord svarer 13 prosent av tiendeklassingene det samme. Noen skoler peker seg imidlertid tydelig ut. På Andebu ungdomsskole svarer én av fire tiendeklassinger at de blir mobbet. Like etter kommer Ranvik ungdomsskole og Varden ungdomsskole.

Kanskje er det litt for enkelt å se på dette som tall. For bak disse statistikkene ligger det unge og sårbare menneskeskjebner. Mobbing ødelegger liv, og hvorfor skal flere barn i Sandefjord få en skjevere start enn barn andre steder?

Vi trenger sårt en forbedring, men er det en ny og tredje gjennomgang av planen som nå må til?

For det som er det rare, er at kommunens planer som skal sikre elevens skolemiljø, har vært gjennomgått to ganger på få år, og ingen har så langt pekt på åpenbare mangler eller rutinesvikt.

Endringsforslagene dreier seg for det meste om hvordan kommunen mer systematisk skal sikre et godt oppvekstmiljø, at alle kjenner til varslingsplikt, hva en tiltaksplan skal inneholde og slikt.

Dette er blitt fulgt opp. En plan for trygt og godt skolemiljø ble innført for skoleåret 2020-21. Denne ble på ny gjennomgått og endret, og en revidert plan ble innført i fjor sommer – uten at det heller i denne prosessen ble pekt på alvorlige feil eller mangler.

Derfor bør man ikke falle for fristelsen til å tenke at de dårlige resultatene i årets elevundersøkelse skyldes at planen ikke har fått tilstrekkelig tid til å virke.

Så skal det legges til at forut for elevundersøkelsen har Statsforvalteren alt åpnet tilsyn mot Sandefjord kommune der tema er nettopp skolemiljø. Det er ikke tilfeldig.

Sandefjord kommune er valgt ut på bakgrunn av hvor sannsynlig det er at kravene i regelverket ikke er oppfylt, og hvilke konsekvenser det kan få for elevene. Spesielt er praksisen ved Breidablikk ungdomsskole og Helgerød skole valgt ut for nærmere ettersyn – og heller ikke det er tilfeldig.

Det har kommet klager fra foreldrene.

Kristin Flåtten, som er kommunalsjef for kunnskap, barn og unge, svarer fornuftig, men også som hun må: «Jeg tenker på dette tilsynet som en mulighet til å lære noe.»

For det Statsforvalteren vil kontrollere, er om skolene oppfyller varslingsplikten, dokumentasjonsplikten og undersøkelsesplikten. Det vil si om hvorvidt skolene følger opp sin egen «Plan for et trygt og godt skolemiljø» - for det er nettopp dette hensynet planen er ment å ivareta.

Men er det ikke noe som skurrer her?

Her må vi nesten forskuttere at Statsforvalteren finner forbedringspunkter. Det er kanskje litt i overkant foregripende, men så vet vi jo nå på grunn av elevundersøkelsen at barn i Sandefjord opplever mer mobbing enn barn andre steder.

Så om Statsforvalteren ikke finner forbedringspunkter, så er det nesten verre enn om de ikke gjør det - for hva skal vi da gjøre for unge i Sandefjord?

Min uro er likevel at det da på ny vil ende opp i en endring av planen, og ny «formalisering av dokumentasjonsplikten» og «tiltaksplaner» eller hva det nå heter alt sammen. Det er vel og bra med et skoleverk der alle har varslingsplikt og alle har tydeliggjorte roller i oppfølgingsarbeidet.

Men i Sandefjord har vi en skolemodell der den politiske styringen går lenger inn på lærerværelsene enn det som er vanlig i andre kommuner, og det går vel en grense for det også.

Hvor mange rutiner og hvor mye oppfølgingsansvar kan vi legge på den enkelte lærer uten også å stille spørsmål om de har tid og ressurser til å utføre oppgavene?

Skulle de ikke også ha tid til å lære elevene pensum?

Kanskje er det på tide å begynne i en annen ende?

For etter å ha lest den gjeldende «Plan for et trygt og godt skolemiljø» i Sandefjord er det vanskelig å se hvorfor barn opplever mobbing i så stor grad som de gjør i dag. Her loves der både varslingsplikt, oppfølging og tiltak.

Selve innledningen høres dessuten ut som noe som er hentet fra en av kongens nyttårstaler og bærer med seg intensjoner som nok alle kan slutte seg til, der det blant annet heter at «et godt skolemiljø legger til rette for trivsel, glede og god læring.»

Det er for så vidt ikke feil, det heller.

Problemet er bare at det fremstår som svært billig å lage storstilte planer for å løse vanskelige oppgaver, og kanskje også nye oppgaver.

Det som er mer krevende er å sørge for at bakkemannskapet som skal iverksette dem, både har forstått hva de skal gjøre og har de ressursene de trenger.

Derfor vil jeg også ha svar på dette spørsmålet: Er barn, lærere og foreldre blitt spurt om hva som er problemet – og er de blitt tilstrekkelig lyttet til?