I møtet med radikal og relativistisk kjønnsideologi er det også på høy tid at flere våger å påpeke det helt åpenbare: Det finnes bare 2 kjønn, dette er en biologisk realitet, og det å hevde noe annet blir å fornekte den objektive virkelighet. Hannkjønn er disponert for å produsere sædceller, og hunnkjønn er disponert for å produsere eggceller. De ytterst få tilfellene som blir født med såkalt uklar kjønnsidentitet hvert år (noe sånn som 0, 0001%) tar ikke bort dette faktum. Jeg sier som Jenny Klinge: «Det er ingen grunn til å rote det til: Vi menneske har to kjønn, kar og kvinnfolk, på samme måte som høns består av hane og høne. Det er ikkje uforskamma å understreke dette. Men det er hvis nødvendig («Hane, høne eller hene. VG 19.06.22).

Undervisningen i skolen bør være faktabasert og ikke påføre sårbare og lett påvirkelige barn den samme usikkerheten som transpersoner har måttet slite med. Hva vi føler oss som er en annen sak, men fakta og følelser er to ulike ting. Selv er jeg (dessverre) blitt 40 år. Jeg kan gjerne føle meg yngre og ønske at jeg var nettopp det. Jeg kan ta skjønnhetsoperasjoner og pynte på mitt utseende slik at denne biologiske realitet ikke i samme grad synes, men jeg blir ikke mindre 40 av den grunn.

Hvor langt det kan gå når en relativistisk ideologi får trumfe fakta har vi bl.a sett i Sverige. I 2018 hadde avisen Varlden Idag en artikkelserie om hva som skjedde i svenske barnehager. Det var betegnende at de som var kritiske til utviklingen ikke våget å stille seg fram med navn. Å snakke mot «keiseren» (les: en totalitær ideologi som krever alle sin underkastelse) koster for mye for de fleste.

Ei som våget å stille seg fram var derimot ei dame ved navn Anna. Hun hadde begynt å jobbe på en barnehage i Sør-Sverige for ca. to år siden og ble sjokkert over hva som møtte henne. Da ei jente kom bort til henne og viste fram T-skjorten hun hadde på seg utbrøt Anna at det var en fin skjorte. For dette fikk hun passet sitt påskrevet av de andre pedagogene, og beskjed om at de her ikke fikk si til barna at det de har på seg er fint. Ved det sier man nemlig at noe er finere og bedre enn noe annet. Da hun sa han til en gutt og henne til ei jente fikk hun på ny passet sitt påskrevet. Her sa de hen til alle barn. En dag oppdaget hun også at kollegaene hadde kastet alle bøkene om Emil og Pippi Langstrømpe, da det ikke var noen kjønnsnøytrale personer i bøkene. Normkritikk var utgangspunktet for pedagogikken, og barnesangene måtte skrives om. I sangen «Bæ, Bæ lille lam» ble det f.eks faren som skulle få kjolen og moren som skulle få rokken. En av de mange avisen var i kontakt med fortalte om et robotaktig forhold til barna. De ble mer som objekter enn personer man har en relasjon til.

Verdien i svenske barnehager var altså at alt er relativt og at ikke noe er bedre enn noe annet, enten det gjelder t-skjorter, vær eller kjønn. Det vakre tas bort, og barna blir behandlet som om de er et objekt.

Det er å håpe at vi ikke havner her i Norge, men da er det viktig at flere politikere enn Jenny Klinge våger å påpeke keiserens faktiske klær. Transpersoner skal møtes med omsorg og respekt, men man hjelper ikke folk ved å fornekte virkeligheten. Like lite som en høne kan bli en hane, kan ei kvinne bli en mann.