Den britiske propagandalinje har alltid vært å framstille sin egen rolle i Irland som en nøytral part – fanget mellom to irske religiøse grupper som ikke klarer å leve sammen. Konflikten i Irland har aldri handlet om religion. Den handler om flere hundre års undertrykkelse skapt av den fremste kolonimakten i verdenshistorien.

Irland var Storbritannias første koloni. Britisk kolonialisme og militærokkupasjon ble møtt med irsk motstand og frigjøringskrig i flere generasjoner, noe som resulterte i britenes tvangsdeling av landet i 1920 og begrenset selvstendighet for 26 av landets 32 fylker. Det var britene som opprettet grensen Europabevegelsen sikter til, for å opprettholde kolonien på øya, selv om det store flertallet av irer hadde stemt for selvstendighet.

Under britisk kontroll

Britenes tvangsdeling innebar at et område nord i Irland, bestående av seks fylker, fortsatt skulle være under britisk kontroll. Det ble styrt fra London med jernhånd: undertrykkelse, unntakslover, diskriminering, sensurlover, internering uten rettssak, tvangsemigrering, dødsskvadroner og menneskerettighetsbrudd var kjennetegnene.

Området eksploderte i åpen revolusjon på slutten av 1960-tallet, 40 år etter at britene måtte trekke seg ut av resten av øya. Ytterligere 30 år med krig og konflikt førte til slutt til at den britiske staten måtte innføre viktige demokratiske reformer som muliggjorde en fredelig løsning.

Pro-britiske på defensiven

IRA og de britiske militærgruppene har lagt ned sine våpen, og det republikanske frigjøringspartiet Sinn Féin er nå det største partiet på den grønne øya. De probritiske partiene som fortsatt støtter unionen med Storbritannia, er på defensiven, og de fleste observatører er enige om at et gjenforent Irland kun er et spørsmål om tid. Den britiske grensen har blitt en såkalte «myk» grense som reisende ikke engang legger merke til når de krysser den.

Folkeavstemningen i Storbritannia som endte med Brexit, har styrket kampanjen for full selvstendighet for hele Irland – spesielt siden mange tidligere probritiske unionister nå foretrekker en framtid innenfor EU framfor fortsatt union med et Storbritannia utenfor EU.

Fredsmodellen som ble forhandlet fram av lokale parter og regjeringene i London og Dublin, med internasjonal støtte fra Washington og ikke minst EU, vakte oppmerksomhet rundt om i verden, og var et resultat av en mangeårig, men vellykket fredsprosess i det som tidligere ble framstilt som en like uløselig konflikt som Midtøsten.

Johnson i motvind

Under Boris Johnsons klønete ledelse står denne freden nå i fare. Ingen i Irland vil ha den «harde» britiske grensen tilbake og britiske sikkerhetsstyrker på irske gater. Den britiske statsministeren får nå kritikk fra alle kanter – selv fra partifeller – og fem tidligere statsministre fra både Toryene og Labour som var bidragsytere under fredsprosessen.

Europabevegelsen nevner også at Nancy Pelosi, den demokratiske flertallslederen i Representantenes hus i USA, har lovet Johnson en blodig nese i form av ingen handelsavtaler med USA dersom han følger opp truslene og setter freden i Irland i fare. Det fortjener han – og folket i Storbritannia fortjener bedre ledere.