Gå til sidens hovedinnhold

Hva er troverdighet?

Artikkelen er over 4 år gammel

Ordet troverdighet betyr i følge Riksmålsordboken [den] «som man kan stole på». I omtale av pågående rettssaker, nå særlig i straffesaken mot Gjermund Cappelen og Eirik Jensen, fremhever mediene ofte at det handler om troverdighet, altså hvem man kan stole (mest) på.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne måten å se straffesaker på har dessverre også bredt seg til våre domstoler, som oftere og oftere benytter ordet nærmest som et bevis, i positiv eller negativ retning; fornærmedes forklaring fremstår som troverdig, eller tiltaltes forklaring er ikke troverdig.

Straffesaker handler selvsagt ikke om troverdighet. Dersom det hadde vært så enkelt, ville Eirik Jensen, som en aktet politimann, hatt en god sak, mens Gjermund Cappelen, som allerede er domfelt for omfattende narkokriminalitet, ville ha hatt en svært dårlig sak.

De skal selvsagt begge behandles likt og anses uskyldige inntil det motsatte er bevist. Straffeprosessloven § 40 omhandler blant annet hva som skal til for å domfelle en person. Domsgrunnene skal «bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist».

Loven definerer ikke hva som er bevis. Tradisjonelt har man skilt mellom bevis og indisium; direkte iakttagelse av et straffbart forhold og mer avledede opplysninger som peker i retning av at noe straffbart har skjedd. En tilståelse kalles ofte «dronningen» blant bevisene, mens indisier ofte feilaktig fremstilles som noe mindreverdig.

De fleste straffesaker avgjøres ut fra en indisiekjede. Vurdering av bevis er en intellektuell øvelse, nærmest som å legge et puslespill. Dersom motivet i bildet trer klart frem, legges dette til grunn, selv om det mangler enkelte brikker uten betydning for helheten.

Forklaringer fra tiltalte, fornærmede og andre vitner, dokumenter, fotografier, spor i terrenget, spor av mennesker (fingeravtrykk, DNA) og tekniske beregninger er kun eksempler på hva som kan være egnet til å belyse det som er angitt i den offentlige anklagen (tiltalen).

I min langvarige praksis som advokat ble av og til mennesker, som slett ikke fremsto som troverdige, frifunnet. En gang møtte min klient, anklaget blant annet for trusler med kniv, en halv time for sent i lagmannsretten og i sterk bakrus. Han skrøt av at han gikk med kniv og var på ingen måte troverdig, men han ble likevel frifunnet for det meste, fordi bevisene mot ham ikke holdt.

Slik også i en stor narkotikasak der tiltalte var «løpegutt» for to store. Hans forklaring var nærmest en bortforklaring, men han ble likevel frifunnet for det mest alvorlige, til sin egen store forbauselse. En tiltalt kan ha sine grunner for å forklare seg usant og kan gjøre det uten risiko for straff, men en usann forklaring er i seg selv ikke tilstrekkelig til domfellelse.

De tiltalte i økonomiske straffesaker fremstår ofte med stor troverdighet; de har høy utdannelse og betydningsfulle stillinger i yrkeslivet. De nyter utstrakt tillit og virker overbevisende i sine (bort)forklaringer, men når de av og til blir domfelt, er det selvsagt fordi bevisene mot dem viser at de utvilsomt er skyldige.

Straffesaker handler verken om tro eller verdighet. Spørsmålet som retten skal besvare er om påtalemyndigheten har ført fullt bevis for at tiltalte er skyldig til straff, verken mer eller mindre.

Kommentarer til denne saken