BRUS mot nye høyder - nok en gang!

Topp med kropp: Det er rikelig med «nakenscener» i BRUS' tiende forestilling. Muliggjort av noen fantastiske kostymer laget av Hilde Holmer. Her viser Ina Rilvaag fram «varene». Foto: Flemming H. Tveitan

Topp med kropp: Det er rikelig med «nakenscener» i BRUS' tiende forestilling. Muliggjort av noen fantastiske kostymer laget av Hilde Holmer. Her viser Ina Rilvaag fram «varene». Foto: Flemming H. Tveitan

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Aulaen med de herlige unge i ...

DEL

Hvil­ken hem­me­lig in­gre­di­ens pro­du­sent Jarle Hem, re­gis­sør Frode Aleksander Rismyhr, ko­reo­graf Helena Rosenlund og de andre vok­sen­per­so­ne­ne bak BRUS-re­vy­en på Ranvik ung­doms­sko­le be­sit­ter, aner jeg ikke. Men ett eller annet ma­gisk må det være.

For gang på gang, hvert enes­te år, kla­rer de å få full fyr i en haug med høypubertale ung­dom­mer, som med døds­for­akt kas­ter seg ut på sce­ne­gul­vet (eller aula­gul­vet for å være pre­sis) og med smit­ten­de ener­gi spil­ler fletta av både seg selv og pub­li­kum, som om det ikke skul­le kom­me noen mor­gen­dag.

Kanskje he­ter in­gre­di­en­sen en­tu­si­as­me? Kanskje he­ter den en­ga­sje­ment, tål­mo­dig­het, pe­da­go­gikk, hjer­te­var­me, in­ter­es­se, sam­ar­beids­kli­ma, in­te­gri­tet eller noe annet fint?

Eller er det ung­dom­me­ne selv som er hem­me­lig­he­ten? Som gjennom å bli tatt på al­vor, lyt­tet til og bli gitt en are­na der de kan ut­fol­de seg, tar en eks­tra run­de i eget hus, hen­ter fram sin indre flam­me og lar den bren­ne der ute på sce­nen? Neigu om jeg vet.

Men nok om år­sa­ken. Virk­nin­gen er det av­gjø­ren­de, og den ser vi til ful­le i au­la­en på Ranvik ung­doms­sko­le i his­to­ri­ens ti­en­de BRUS-fore­stil­ling, «Hu­set med de rare i», som had­de pre­mi­e­re man­dag kveld. Som van­lig er det ma­nus­for­fat­ter­ne Heljar Berge, André Klausen og Øyvin Hansen, som har bolt­ret seg med te­ma­er ung­dom er opp­tatt av, om enn i litt mind­re grad enn i tid­li­ge­re opp­set­tin­ger.

Her er kropp og na­ken­het, so­si­a­le me­di­er, sko­le og pen­sum iblan­det en so­lid dose ab­sur­di­te­ter.

Nenn­somt og in­tel­li­gent skre­vet er det, men denne gan­gen skin­ner det gjennom at bud­ska­pet i ram­me­for­tel­lin­gen er noe for­fat­ter­ne vir­ke­lig bren­ner for.

Hand­lin­gen fore­går i et ri­vnings­tru­et ung­doms­hus der vakt­mes­ter Bjørg (Maja Hansen) og mil­jø­ar­bei­der Hjaran (Jonas Tveita) re­gje­rer.

Det kom­mu­nalt eide hu­set er pre­get av for­fall og ka­pa­si­te­ten er full­sten­dig sprengt – neppe helt til­fel­dig isce­ne­satt fra ma­nus­for­fat­ter­nes side ...

Den egent­li­ge ak­ti­vi­te­ten, som er ment å være ung­doms­ar­beid, må vike for all ver­dens mu­li­ge ak­ti­vi­te­ter. Det er ikke gren­ser for hvilke for­en­in­ger som blir pres­set inn i hu­set. Her er flue­bin­de­re, ast­ma- og al­ler­gi­ko­ret, korps, black me­tal-band, Altfor unge Høyre, na­tu­ris­ter og krypskytterklubben, for å nevn­e noe. Det­te ryd­der na­tur­lig nok vei­en for mye ko­mikk og ab­sur­de si­tua­sjo­ner, mens ri­vnings­spø­kel­set hele ti­den kom­mer nær­me­re og nær­me­re.

Gode teks­ter, fin ko­reo­gra­fi, lek­re kos­ty­mer og en an­ven­de­lig ko­reo­gra­fi i et egent­lig helt umu­lig lo­ka­le, er en god start. Men det er ung­dom­me­ne selv, un­der le­del­se av re­gis­sør Rismyhr, som gjør job­ben. «Hu­set med de rare i» er blitt en el­le­vill fore­stil­ling, som det åpen­bart lig­ger bein­hard job­bing bak for å få til.

Likevel for­nem­mer vi hele vei­en hvor mor­somt ung­dom­me­ne må ha hatt det underveis til må­let – og humøret smitter deilig over på publikum. Det er bare å dele ut en vel­for­tjent rose til hver og én av de 72 her­li­ge unge – og gra­tu­le­re med de 10 før­s­te til BRUS.

Måt­te de nes­te 10 bli i et mer eg­net sted enn i en ungdomsskoleaula. Det for­tje­ner pro­sjek­tet i aller høyeste grad!

Artikkeltags