Markedet flommer over av krimbøker, og alle forfatterne vil bli den nye Jo Nesbø. Det tror jeg ikke er målet til Rikard Spets.
Han vil nok heller bli en ny Jan Guillou. Krimarbeidet gjør han tidvis bedre enn svenskenes store krimhelt.
Plottet er egnet for Hollywood-produksjon: Den norske marinejegeren Angus Storm blir håndplukket som teamleder i Herkules, en internasjonal elitestyrke med mandat til å eliminere de forbryterne rettsstaten ikke kan nå. De afghanske fjellene skjuler en arkeologisk hemmelighet som vil ryste tre verdensreligioner, føre til et skifte i maktbalansen i Midtøsten og framkalle den største politiske krisen i moderne tid.
Osama bin-Laden er ikke død i denne boken. Iscenesettelsen av døden til verdens mest ettersøkte mann, er et ledd i et terrorangrep av apokalyptiske dimensjoner. Et knusende slag som vil legge den vestlige sivilisasjon øde og etablere en ny verdensorden. Det blir et kappløp gjennom fire kontinenter for å forhindre et komplett ragnarokk.
Selv om Rikard Spets er debutant, er det ingenting i boka som tyder på noe annet enn at det er en svært dreven krimforfatters penn som ligger bak. Språket er drivende godt og er du ikke hektet i løpet av 30–40 sider er det ikke bokas skyld. Da er det din.
Rikard Spets har gjort en imponerende research, og han skriver så du formelig kjenner det tørre støvet i Afghanistan. Han er intens i sine kamphandlinger og troverdig i sine politiske analyser.
Kort sagt: Rikard Spets skriver så du tror det er sant, så du tror du er der Angus Storm og hans testosteronelle kampgruppe befinner seg.
Bokas eneste svakhet, er at den er litt for tykk. Starten er glimrende og avslutningen strålende. Men den har et midtparti med litt mye politikk, religion og bakgrunnsanalyse der handlingen bremser litt. Spets har gjennom sin research tilegnet seg enorme mengder kunnskap, men det føles ikke like viktig for leseren å ta del i alle tekniske spesifikasjoner på våpen eller vulkanteori.
Det er dog en «avansert» krimbok du har mellom hendene når du setter deg ned med Allahs tårer. Boka har et vell av personer og involverte som til tider kan gjøre det vanskelig å skille konfliktlinjene i boka.
På en måte er dette vel og bra, fordi det er slik verden er og boka derfor er tett opp til den virkelige verden. På den annen side stiller dette større krav til leseren og hans oppmerksomhet. Her kunne Spets forenklet noe, uten at det gikk ut over bokas troverdighet eller innhold. Snarere tvert imot.
Når dette er sagt angret jeg ikke et sekund på at jeg ga meg i kast med Allahs tårer. Bokas mange styrker overskygger dens få svakheter.
For å oppsummere kort: Denne boka er så god og samtidig fylt med spenning, historie, politikk og religion at du lett kan lese den to ganger uten å kjede deg. Så kryss fingrene for at Angus Storm ikke har vært på sitt siste oppdrag, og at Rikard Spets ikke gir seg etter denne debuten.
Mitt råd til deg som leser: Ikke vent til påsken før du leser Allahs tårer. Denne krimgaven bør du pakke opp lenge før det!