Før man ser en film av Bent Hamer stiller man med en viss type forventning. Man dropper popcornet, kjøper heller en flaske vann og gjør klar for en på alle måter renere opplevelse. Det stillferdige filmspråket, den underfundige humoren, det ømme blikket på menneskene, de kunstferdig komponerte bildene – alt dette er Hamers varemerke. Du får det i «Hjem til jul» også. Likevel blir jeg overrasket.
Hamer er dristigere denne gang. Han er mindre subtil og mer insisterende, han går bredere og dukker dypere. Der filmer som «Salmer fra kjøkkenet» og «O’Horten» skildrer ensomme mennesker som finner kontaktpunkter til verden med ørsmå skritt, er det voldsommere krefter i sving i «Hjem til jul». Her er død og fødsel, utroskap og forelskelse, alkoholisme og forbrytelser. Hamer, med Levi Henriksens noveller i bunnen, går til ytterpunktene. Det gjør filmen mørkere og vondere, men også vakrere.
Handlingen utspiller seg i den fiktive bygda Skogli, i de særegne ettermiddagstimene på julekvelden hvor lys tennes og legger seg som en varm hånd om hjertet. Vi møter, for å nevne noen, legen som hjelper et flyktningpar gjennom en fødsel, men selv vegrer seg for å få barn med sin kone. Vi møter den forlatte ektemann som spionerer på eksen og hennes nye flamme (Hroar med H), den forsmådde elskerinne og fotballspilleren som har druknet et feilslått straffespark i alkohol. Dermed får filmen novelleformens utfordring: Greier vi å engasjere oss i hver enkelt skjebne, eller blir det for fragmentarisk? Hamers filmspråk redder det hele. Han binder historiene sammen med snedige overganger og forlater aldri grunntonene: Hjemløshet, håp og forsoning. Musikken, spesialkomponert av John Erik Kaada, spiller også én melodi.
Legg merke merke til lyset i filmen. Ei julestjerne tennes, og slukkes, her er nordlys, stjerner og stjerneskudd. Julen er full av lys i mørket, men lysene kaster også skygge. Hamer har selv sagt at dette ikke er noen julefilm, og jeg skjønner hva han mener. Julen er ei tid hvor livets skyggesider for mange blir ekstra tydelig. Men som filmskaperen sier: Problemet forsvinner ikke ved nyttår.
Castingen har trolig vært et luksusproblem. Selv små roller er fylt av store, norske navn, og Hamer må ha latt gode alternativer fare da han ga Levi Henriksen er birolle som sikkerhetsvakt. Sandefjords egen Nina Andresen- Borud er veldig god. Hun bidrar til filmens for meg sterkeste scene: Elskerinne og kone i samme kirke, med samme dyprøde skjerf, til «Deilig er jorden».
Sett på glass og ramme, og flere av Hamers skrått regisserte filmfoto kunne egnet seg som kunst. Men la det forbli filmkunst. For når Maria Menas usigelig vakre «Home for Christmas» avslutter det hele, er det Hollywood med en hamersk tvist. Noen vil kanskje stusse over staffasjen, men jeg er overbevist: Jeg synes «Hjem til jul» er Hamers aller sterkeste film.
Eventuelle skeptikere kan glede seg over en dose produktreklame fra lokalsamfunnet. I et langt stillbilde får vi se Sandefjord Fotballs blå drakt, med logoer som Jotun og mpx.no. Det er uten tvil den beste profileringen for SFs del dette året. For dette er en klar hjemmeseier.
Hva synes du om Bent Hamers nye film? Bruk kommentarfeltet under saken for å si din mening!