.Jeg forelsket meg i denne revygruppa for sju år siden, og har elsket Frode Rismyhrs gummitryne, Espen Rolstads brautende framtoning, Anette Holands naturlige og rene røst, Trine Lise Aadnes ballader og Monica-Hofstedt-Moes råskap siden. Ja, egentlig kjøper jeg hele pakka, fra musikalsk uttrykk til scenografi og design – Ivo DaCapo er et helstøpt konsept. Derfor er jeg like redd hvert år: Tenk hvis jeg blir skuffet? Ingenting er verre enn å bli sviktet av sine kjære. Eller å bli snytt for en sommerflørt.

Men Ivo DaCapo er til å stole på. Første avdeling i «Paradise Go’kvell» åpner så sterkt at jeg har problemer med ikke å begynne å grine, så stolt er jeg over at Sandefjord (og strengt tatt Kodal) har noe slikt å by på. For Ivo åpner med det de kan aller best: De henter fram kjente melodier, lager sin egne, presise tekster, kombinerer med parodier og setter det hele sammen til potpurrier med trøkk. Et eksempel er det hylende morsomme nummeret «Justerte fruer», der Frode Rismyhr (som Carl I. Hagens svigersønn i «Jentene på Toten») synger «Suddenly I’m not half the man I used to be» fra «Yesterday». Legg også merke til «Tir n’a noir» og Monica Hofstedt-Moes joik, og en typisk Dizzie-låt som får ensemblet til å briljere i samklang. Takk, Anette Holand, for at du er tilbake, og utfyller trioen med jentestemmer som ligger så tett, så tett i harmoniene. Det musikalske er Ivo DaCapos store styrke.

Ensemblet har i år kapret Yngvar Numme som regissør. Han er synlig, men likevel usynlig, og lar Ivo stå igjen som et godt ekstrakt av seg selv – med hakket hvassere tekster og strammere regi. Kanskje har Numme også har skolert dem i parodi? Jeg har i hvert fall aldri sett Ivo så gode på denne biten før – gled dere til Trine Lise Aadnes’ Erna Solberg, Anette Holands Anna Anka og Frode Rismyhrs sosialpornografiske «Tore på sporet». En versjon av «God dag mann, økseskaft» får også publikum til å kaste seg rundt i latter. Jeg vet at gruppa var i tvil om denne ville fungere. Det gjorde den.

Det gjør også Jarle Hems scenografi. Den er like enkel som genial, med skjermbilder som understøtter poengene. Hans Einar Apellands musikk sitter som et skudd, lyset styres umerkelig og sceneskiftene er smidige. Jeg vil også trekke fram aktørenes diksjon, som er klar i alt fra milelange monologer (Monica Hofstedt-Moe i skravleonani i «Flyturen») til galopperende sangtekster (Anette Holands Øystein Sunde). Hva er det så som ikke fungerer? Enkelte blødmer er det, og jeg kunne ønske meg mer originalitet i parodien på «Paradise Hotel». Jeg synes også temperaturen faller mot slutten av begge avdelinger, og skulle gjerne hatt flere sangnumre her. Perfekt er det altså ikke, men hvem faller for det?

Jeg vet at det jobbes for å ta showet ut av Sandefjord. Tittelen «Paradise Go’kvell» er i så måte god. Ikke fordi bikiniparodien dominerer, men fordi Ivo henter mye stoff fra TV-ruta. Noen lokale poenger og helter dukker opp (som ordfører Bjørn Ole Gleditsch i latterduell), men showet kan enkelt tilpasses eksport. Ønskereprisen «Dirigenten», med Frode Rismyhr i en vanvittig parodi, er et av numrene som fortjener et nasjonalt publikum. Og Ivo DaCapo på sitt beste, er bedre enn noen sinne.

Har du sett forestillingen? Legg inn din mening under.