Det minste dikt om den største lykke
må være dette her:
«JEG OG DU».

Men dette diktet kan ikke hindre
et større dikt som er enda mindre,
og det er diktet som lyder:
«DU».

Slike vare – og vakre – ord er det håndballspilleren, orienteringsløperen, skihopperen, svømmelæreren og den allestedsnærværende ildsjelen Finn Setlo har snekret sammen i løpet av et langt liv.

Ofte har han våknet om nettene, grepet av inspirasjon. Ord og rytme, følelser og stemninger – de har presset på og måtte ned på papir.

Men det var ikke alltid Setlo tok vare på det han skrev.

– Det var ikke så mannfolkaktig å skrive dikt da jeg var ung, sier han med et smil.

Bruker eleven

Først på lærerskolen turde han å vedkjenne seg diktene – etter hvert turde han til og med å sende dem til venner, familie og kjente.

Rotaryvennen Guttorm Gran kunne få en karslig bryggerihilsen på rim som bursdagshilsen; Thor Klaveness en glad håndballsalutt.

Nå har de to sørget for at livsvennens dikt kommer ut i bokform, illustrert av en av Setlos tidligere skoleelever, «Kai-Kai» – nå velkjent som kunstneren Carl Oscar Schelbred.

– Jeg ba ham droppe de dyrefigurene sine, og tegne realistisk, humrer Setlo, tydelig fornøyd med resultatet.

Hyller de aller minste

Torsdag 28. oktober presenteres boka i Sandefjord Kunstforening, blant annet med sang fra den 11 år gamle Ingri Krohn Nordhagen.

At en 11-åring står for underholdningen, er et bevisst valg. Diktsamlingen har nemlig fått navnet «Størst er de små», som en kommentar til Finn Setlos mangeårige engasjement for de minste i samfunnet.

– Jeg mener vi mennesker er størst når vi er små. Så vokser vi til og blir store, men er ikke de største lenger, sier Setlo lakonisk.

Tar en Knausgård

Samlingen inneholder alt fra dikt om barn i egen familie og humoristiske vers om «Gutta til Fon» – som reddet ham og familien ut av en krise på hytta – til finstemte betraktninger om døden.

Fremdeles er Finn Setlo tvilende til at andre kan ha interesse av det han kaller «en utlevering av både seg selv og familien».

Men mest av alt er han engstelig for å ikke bli ferdig med alle diktene som ligger halvt nedtegnet i skrivebordsskuffen.

Han er nemlig redusert av Parkinsons sykdom.

Om dette har lyrikeren også noen små, store ord:

– Jeg har jo fått utrettet og levd så mye, at det på en måte er greit at jeg er blitt syk, sier han.