Flyr flott, men litt høyt

Action: Det skjer mye på mange plan når Sabina Kinda Mrich, Henril Heikillä (i midten) og Jonas A. Sandvik spiller «Linus og sirkusfuglene» i Rukla kulturhus. Foto: Flemming Hofmann Tveitan

Action: Det skjer mye på mange plan når Sabina Kinda Mrich, Henril Heikillä (i midten) og Jonas A. Sandvik spiller «Linus og sirkusfuglene» i Rukla kulturhus. Foto: Flemming Hofmann Tveitan

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Hvor mange følelser finnes egentlig? Hvordan skal man være for å være riktig, og hvordan ser tankene våre ut i virkeligheten? Slike spørsmål og flere til surrer rundt i hodet til syv år gamle Linus.

Han bobler over av undring, og er plaget eller velsignet, alt ettersom hvordan man ser det, av at de underligste spørsmål ustanselig trenger seg på.

Derfor føler han seg misforstått og blir ertet av andre barn. Dessuten blir hans tidsklemme foreldre slitne fordi de synes han maser så fælt. Når Linus føler at ingen har tid til ham, eller bryr seg om å være sammen med ham, tyr han til familiens vaskekjeller.

Dette er hans fristed der han kan la fantasien løpe løpsk og også scenen når Teater Kadabra inviterer til teaterstykket «Linus og sirkusfuglene» i Rukla Kulturhus.

Her får vi oppleve Linus, spilt av Henrik Heikillä, og hans møte med fantasifigurene Abra og Kadabra, spilt av Jonas A. Sandvik og Sabina Kinda Mrich.

I beste Skybert og Tiger'n til Tommy-stil fungerer de to som katalysatorer i Linus' tanketunge verden. Abra og Kadabra er to mislykkede sirkusartister som er jaget fra sirkuset fordi direktøren mener de ikke strekker til. Misforståtte og utstøtt som Linus, med andre ord.

Skjebnefellesskapet de tre imellom setter i gang mange prosesser, som i løpet av de 50 minuttene forestillingen varer, sørger for at de tre i fellesskap finner troen på seg selv, og går styrket videre i livet.

Det skjer gjennom at de tre, i ulike tablåer, spiller ut fantasibildene Linus har laget i sitt hode. Og der ligger både svakheten og styrken til forestillingen i Rukla, slik jeg ser det. Styrken er at bildene byr på bøtter av morsomme øyeblikk, som særlig Mrich og Sandvik gjør lytefritt, med sjarm, varme og fint balansert intensitet.

Svakheten er at den egentlige handlingen foregår på et metaplan, og derfor står i fare for å glippe for barna. I hvert fall for (de altfor unge) barnehagebarna som var publikum på generalprøven.

Jeg mener en mye tydeligere etablering av intrigen ville vært fornuftig, og det kunne med fordel vært kuttet en god del tekst – «vis det, ikke si det», som det heter. Det er likevel langt flere grunner til å se «Linus og sirkusfuglene» enn det er til å la være.

De tre beste grunnene er at stykket har et viktig tema, dets visuelle kvaliteter og særlig to sirkus- fugler som er til å spise opp.

Artikkeltags