Hun spurte ganske enkelt: hva vil du med livet ditt? Måten hun fulgte opp svaret mitt på, gjorde at jeg følte meg sett og gradvis begynte å følge undervisningen igjen. Mer om det etterpå.

Minnet dukket opp da jeg i forrige uke kunne lese i egen avis om en gruppe på vel 30 ungdommer som ofte er i svømmehallen nå som det er gratis for barn. De ankommer enkeltvis og samles der, og når de er mange nok lager de det som på godt norsk kalles kvalme. Det spyttes i badstua, de overholder ikke regler og etterkommer ikke tilsnakk.

LES MER OM DET HER: Må tilkalle politi og leie inn vektere: – Mens vi bruker tid på å krangle med guttene, er vi redd andre kan drukne

Nyheten fikk det til å rødgløde i sosiale medier. Forslagene på hvordan dette kan følges opp går fra det som er direkte ulovlig til det langt mer konstruktive.

Jeg må gi honnør til de som ser det større perspektivet og tenker at ja, det er ubehagelig med denne type oppførsel, men det er bra at de er i svømmehallen, og det er jo egentlig en positiv aktivitet. Nå vet vi hvor vi finner ungdommer med problemer og hva vi må jobbe med.

LES OM REAKSJONENE HER: Debatten om svømmehallgjeng tok av – foreslår alt fra juling til trygge voksne: – Det var stygge ting

Til alle oss andre er det verdt med en påminnelse om at ikke alle oppvekster går som en rett snor gjennom utdannelseløp direkte til en godt betalt jobb og et ansvarlig a4-liv.

Hvilket bringer meg tilbake til utgangspunktet til denne lederen. Jeg er ikke posisjon til å fordømme ungdommer for dårlig oppførsel. Selv skulket jeg mye av mitt nest siste skoleår, og brukte nok ikke tiden på konstruktive aktiviteter.

Det vil si helt til en vikarlærer plutselig en dag tok meg til siden og lurte på hva som egentlig var planen?

Hun fant ut at jeg hadde lyst til å bli kokk, og hun fulgte opp med å tilrettelegge undervisningen. Gradvis kom jeg tilbake til skolebenken. Det siste skoleåret gikk helt greit. Jeg ble kokk og bygde på med ny utdannelse.

Jeg har mye å være takknemlig for, kanskje mest at jeg ble sett den gangen jeg fortjente det aller minst.

Så tilbake til ungdommene i svømmehallen: skal vi sette grenser for dårlig oppførsel: Ja, så klart. Spesielt også fordi den går utover sikkerheten og trivselen i svømmehallen.

Men det kan ikke være hele svaret.

Og før du skriver oppfordringer om straffbare reaksjoner i kommentarfeltet: still det selv følgende spørsmål: Hva med deg selv - har du virkelig selv aldri gjort noe galt?