Lang - og egen - planpraksis i Vestfold tilsier dessverre følgende: Plan- og bygningslovens vakre intensjon om en helhetlig- og langsiktig forvaltning av landets areal ved mange byområder har blitt overkjørt - og begrenset til kun et valg mellom ulike utbyggings-alternativ.

Verdier som landskapsvern og naturvernområde begrenses ofte til Vestfolds kyststrekninger. DESSVERRE er det altfor ofte slik at lokal planadministrasjon og politikere presses til å godkjenne utbygging gjennom en delikat og aggressiv markedsføring ved bruk av flotte presentasjoner i innbundne permer med vakre beskrivelser og tredimensjonale fantasitegninger.

Det er prisverdig at Per Hunstok tar pennen fatt imot en nedbygging av Mokollen, men å henvise til lovens Skjønnhetsparagraf med begrunnelser om at planlagt utbygging ikke tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn i forhold til omgivelsene (jf. § 29-2) er egentlig å servere en invitasjon til utbygging (!).

Dersom også Mokollen bygges ned ... SPØRSMÅL: Hvilke landskapsmessige særpreg ved byen gjenstår som ubebygd?

Lokalpolitikere har full anledning til å skåne denne eneste ubebygde «toppen» ved sentrum ved bruk av lovverket; Naturmangfoldloven eller Plan- og bygningslovens begrep om hensynssoner der ubebygd del av kollen avsettes som del av friområde med hensynssone Landskapstrekk.

TIL LOKALPOLITIKERE OG PLANANSVARLIG ADMINISTRASJON:
Denne kollen er unik i byen og må reddes fra nedbygging!

VIS ANSVAR OG LA MOKOLLEN LEVE – UBEBYGD!