Lærerne blir servert den ene «ikeapakningen» etter den andre, med pålegg om å følge instruksjonene. Ingen bryr seg om skruer mangler eller man får feil møbel, så lenge man utfører arbeidsinstruksen.

Av

Sandefjordlærer Hanne Westrum sier: «Den myndige uredde lærerstemmen høres sjeldnere i offentligheten». Hun har rett. I Sandefjordskolen er lærerne blitt stille. Sandefjordlærerne er slitne, oppgitte og resignerte. Det hjelper ikke å si ifra om problematiske sider ved skoledriften, det hjelper ikke å protestere, det hjelper ikke med faglig forankrede argumenter. Ordren er klar; dette må du gjøre, det er pålagt, politisk bestemt, bare utfør så godt du kan.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I Sandefjordskolen har man nemlig valgt en topptung styringsmodell, man øker antall ledere gjennom avdelingsledermodellen og styrker nedslagsfeltet disse lederne har i skolehverdagen. Flere og flere oppgaver bestemmes ovenfra og det nytter ikke med faglige argumenter eller lang erfaring dersom man er uenig.

Sandefjordskolen har en idé, en visjon; læringsutbyttet er den merverdien læreren gir eleven. Læring er resultater i form av tall. Barnets utdanning kan identifiseres, kvantifiseres, operasjonaliseres, måles og veies med stor presisjon. Tallene forteller hvem du er, hva du kan bli, hva du trenger og hvor god læreren din er. Tallene forteller deg om du burde flytte, eller bytte klasse; det kan være en lærer med bedre skår et annet sted.

Standardisering for alle penga

I Sandefjordskolen er standardisering et rådende prinsipp. Tester standardiseres, tilbakemeldinger standardiseres, den enkelte ungen standardiseres. Lærerne må gjøre likt, til samme tid. Alle må starte dagen på samme måte, ukeplaner skal være like, undervisningen bør være lik. Når vi gjør likt, er vi lettere å måle, standardiseringen gir tall som forteller hva den gode skole er, hva den gode relasjon er og hvordan vi møter skolens standardbarn. Den tause læreren vet at det ikke stemmer.

I Sandefjordskolen påstås det at testene i seg selv inneholder en form for høyverdig kunnskap, en kunnskap det er bra for alle barn å drille inn. Lærere snevrer inn undervisning til det som testes og øker fokuset på enkelte fag (norsk, engelsk, matematikk). Innenfor disse fagene er det som kan måles, som vies fokus. Disse fagene løftes fram som viktigere og mer betydningsfulle enn de andre fagene. Skolens ledere finner fram til kunnskap som kan måles, telles, veies og observeres. Det man retter sterkt fokus mot, har en tendens til å gi retning.

Lærere resignerer

Lærerne blir servert den ene «ikeapakningen» etter den andre, med pålegg om å følge instruksjonene, ingen bryr seg om skruer mangler eller man får feil møbel, så lenge man utfører arbeidsinstruksen. Argumenter mot skriftlig halvårsvurderinger, standardiseringer og nivådeling dysses fort ned. Lærer resignerer, motstand er slitsomt og trusler om konsekvenser for egne arbeidsforhold klistrer seg fast som en våt klut. Den tause læreren orker ikke å ytre seg i det offentlige rom. Sakte, men sikkert dannes en fryktkultur, der de som sier ifra, utsettes for represalier og trusler. Der de som roper ut blir møtt med; du burde kanskje finne deg en annen jobb, eller bytte kommune, du passer ikke inn i Sandefjordsskolen.

Lærere må si fra

Både voksne og barn i skolen skal fremme et demokratisk tankegods, der ytringsfriheten er en helt grunnleggende rettighet. Den er så grunnleggende at det ville være umulig å tenke seg et demokrati uten. Hvorfor kan da ikke lærere si ifra når skolen utsettes for uvettig detaljstyring, overivrige skolepolitikere og sterk toppstyrt gjennomslagskraft? I møte med ulike ytringer vil etiske betraktninger ligge til grunn når man tar stilling til ytringene.

Vi kan mislike og utfordre ytringer vi ikke liker, og vi kan oppleve ytringer som sterkt kritikkverdig uten at vi av den grunn mener at de bør forbys. Når lærere i Sandefjord slutter å ytre seg om skolen, blir jeg bekymret. Når lærere rister oppgitt på hodet og duknakket gjennomfører standardiserte vurderinger, ønsker jeg å rope høyt. Når lærere ikke lenger er «eksperten» i klasserommene, men reduseres til funksjonærer som utfører pålagte oppgaver, blir jeg redd.

Hvor blir det av de gode diskusjonene?

Den stilltiende læreren svekker skolesamfunnet. Skolen burde være gjenstand for gode dialoger og sterke meningsytringer, der ulike verdisyn og holdninger kommer fram. Skolen burde være til for elevene der det er viktig å vite hva ungene kan, der det er viktig å hjelpe barna i deres prosesser med å gjøre gode valg, hjelpe hverandre, utfordre seg selv, gjøre feil, rette opp i feilene; og ikke til for skolepolitikeres egenvinning.

Det er viktig med en skole der personalrom og klasserom preges av dialog, mangfold og respekt for andres ytringer. Det er viktig å bli kjent med barna, vite hva som trengs for at de kan vise fram den beste versjonen av seg selv. Det er viktig å skape klasserom der vi sammen blir gode og gjør hverandre bedre; det er viktig at utallige ytringer får komme fram.

Vi ønsker mangfold

Det er viktig med gode ledere i skolen. Ledere som vet mye om skolens indre liv og som ser den enkeltes styrker. Ledere som kan få fram mangfoldet i skolens samlede kunnskapsbank. Skoleledere som ikke reduseres til en som skal passe på at lærerne gjør jobben sin, som kun skal observere, telle, notere og gi poeng. Vi ønsker skoleledere som lytter til skolen sin og som jobber sammen med både skolens barn og voksne, slik at skolene kan styrke sin egenart. Vi ønsker ikke skoleledere som overlevere planer som lærerne skal utfører, som forteller hvor på tavla målene bør stå og hvorvidt spising med førsteklasse er en pedagogisk aktivitet eller ikke.

Sandefjordskolen bør ta vare på mangfoldet, lytte til stemmene fra skolene, og tørre å ta imot faglig forankret kritikk, uten å reagere med; Vær stille og gjør som du får beskjed om.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken