Lærerstreiken rammer dessverre elever, det bekymrer samtlige lærere jeg har snakket med, og det er ikke uvanlig å høre streikende lærere beskrive at de står i denne konflikten med en vond klump i magen. I flere aviser har det i det siste blitt ytret meldinger om at en forstår lærernes lønnskrav, men at dette er feil tidspunkt for en streik og at lærerne bør finne tilbake til klasserommet og elevene sine. For meg er det er lett å forstå foreldres bekymring for sine barns utdanning og hverdag, jeg ville også bekymret meg om det var mine barn som ble rammet. Det er fint å få sympati med vår sak og registrere at folk mener det er viktig å ha kompetente lærere i klasserommet, at lærerne betyr mye for elevene.

Begrepet drømmelærere blir brukt av politiske partier for å beskrive ambisjonene med skolen i Norge. Begrepet drømmelærer er kanskje ikke et favorittord, men for mange er det å jobbe som lærer deres drømmejobb. Yrket innebærer det noen ganger litt slitsomme privilegiet å få være med å så og gi barn og unge både faglig kompetanse for videre skolegang, studier og livet, men også å så, vanne og få se små og store mennesker utvikles og få realisert slikt som bor i dem. Allikevel sier lærerne; «Det er nok nå!» og går til streik!

At det beste er at streiken blir avsluttet og lærerne gjenopptar sitt ordinære arbeid er jeg også opptatt av, men jeg mener dagens streik er en nødvendig streik og at vi ikke kan følge oppfordringene om å gi opp kampen nå og ta dette på et senere tidspunkt. Problemet med det resonnementet er at lærerstreik alltid går ut over elever, det passer aldri. Faktisk har lærerorganisasjonene denne gangen streiken gjennom 7 ukers sommerferie, uten at arbeidsgiver da var nevneverdig opptatt av å komme til forhandlingsbordet – det er arbeidsgiver som bevisst nå sitter på bakrommet sitt og venter på at samfunnet skal miste sympatien for lærerne fordi streiken rammer egne elever, deres håp er at lærerne mister støtte i opinionen.

Faktum i denne saken er at streik i lønnsoppgjør er det akseptable våpenet arbeidstakere har. Det er ingen plikt å jobbe i skolen bare fordi en er lærerutdannet i vårt land. Mange lærere opplever nok yrket sitt nærmest som et slags livskall, men dette handler om deres selvforståelse, samfunnet kan ikke forvente at lærere skal tenke slik om arbeidet sitt. Lærere er lønnede arbeidstakere, som alle andre. Arbeidstakere som selger sin arbeidskraft for lønn betalt av arbeidsgiver, og om en yrkesgruppe ikke opplever at lønna er som fortjent, så er det nettopp i lønnsoppgjøret at de kan protesteres på lønnsnivået. Perioden nå er altså ikke gal tid for en streik, det er den korrekte tiden for å protestere og streike, og dessverre går lærerstreik alltid ut over elever.

Utenfor lønnsoppgjør er ikke streik et akseptabelt våpen. Om en ikke er fornøyd med arbeidsbetingelsene som lærere da, er det å bli rømmelærer alternativet, og det er om lag 40 000 lærere i Norge som ikke jobber i skolen lenger. Dette er bekymringsverdig når en samtidig vet at det avholdes et meget høyt antall skoletimer daglig i vårt land, der elevene ikke får opplæring av en kompetent fagperson. Samtlige politiske partier løfter fram at AS Norge må få bukt med dette. I søkningen til lærerutdanningene ser en for øvrig at det også i år er det nedgang i søkertallene, og at arbeidet for å heve yrkets status og søkningen til profesjonen, ikke speiles i søkningen. Først er det altså for få som vil bli lærere, og deretter er det for få som forblir lærere, det er lite bærekraftig over tid.

Det er på tide å ta innover seg at til tross for lærernes skoleferier, muligheten til å selv styre en god del av sitt arbeid, det meningsfulle innholdet i yrket både faglig, pedagogisk og relasjonelt og det som KS og mange andre oppfatter som god nok lønn, så er ikke det nok til å rekruttere og beholde de lærerne våre barn trenger. Derfor sier samtlige lærerorganisasjoner at; Nok er nok! Seks år på rad med betydelig lavere lønnsutvikling enn de andre tilsatte i offentlig sektor, for de store lærergruppene er for mye. Det står ikke i stil til de politiske ambisjonene, dette fortjener ikke norske lærere og dette fortjener ikke norske barn og unge! Det er ikke bare vår rett å streike, det er vår plikt å stå opp mot denne nedprioriteringen av skolen i praktisk handling.