Greit nok.

Så kommer kanskje telefonen litt senere om at celleforandringen krever et inngrep. Konisering. Nå må du i alle fall ikke google. Og det gjorde jeg ikke heller. Dessuten har jeg en vanvittig fin gynekolog som selv vet hvordan det kan føles, og har forståelse for absolutt alle følelsene dine. Det er ikke der problemet ligger.

Hvor ble det av forståelsen?

Koniseringen måtte gjøres på sykehuset, ikke hos gynekologen jeg er kjent med. Skal vi bare si det sånn at hun manglet fullstendig den forståelsen gynekologen min har. Jeg har sprøyteskrekk, og jeg synes alt som foregår som får meg til å føle meg sårbar, blottstilt og hjelpeløs, er helt jævlig. Jeg forstår hvor irrasjonelt det er, jeg bare klarer ikke skru det av, jeg er livredd, på grensen til panisk. Gynekologen min trodde de var så humane at de gjorde slikt i narkose. Det gjør de ikke. Jeg kontaktet sykehuset jeg, jeg kjenner jo meg selv, sist gråt jeg og kastet opp fordi sykepleieren skulle sette veneflon, og skulle brenne av en del av livmoren min med lokalbedøvelse, det kom aldri i verden til å gå bra.

Fikk meg til å føle meg superteit

Etter å ha snakket med et par sykepleiere som fikk meg til å føle meg superteit som i det hele tatt bekymret meg for et filleinngrep, ble jeg bedt om å ringe fastlegen. Fastlegen min er også en voksen dame, som forstår at slikt er skummelt, men hun kunne ikke hjelpe meg, jeg måtte kontakte sykehuset. Ok, ny runde med sure sykepleiere som syntes jeg var tåpelig (Det var i alle fall slik det føltes når du hører de sukker oppgitt i røret). Til slutt ble vi enige om at jeg skulle komme en god tid i forveien, slik at jeg kunne få beroligende, og ha med sjåfør. Greit nok, det burde gå bra.

Helt til operasjonsdagen, da. Dama i skranka mente jeg ikke kunne ha fått en sånn beskjed, så det lot seg ikke gjøre. Og før du vet ordet av det, ligger du på benken, naken fra livet og ned, med beina stroppet fast i stolen, og beskjed om å slappe av. Det er ting som er enklere enn å slappe av når det eneste som holder deg fra å kaste opp over alt, er den litt ufyselige følelsen av pulsen din i tennene, og det faktum at frykt gjør rare ting med deg, du kan ikke røre deg om du vil en gang. Lokalbedøvelse virker ikke på frykt, det. Så da må det forsterkninger til. To sykepleiere, faktisk.

Tror du det hjalp, eller?

Vet du hva lokalbedøvelse heller ikke virker på? Lukten når de brenner vekk vev inne i deg, og varmefølelsen … Så de pumper deg full av adrenalin i stedet, og legger litt vekt på brystet ditt. Det var visst ikke helt heldig å ligge spent i bro over den stolen. Tror du det hjalp, eller? Jeg kan avsløre at det gjør det ikke.

Nå er ikke dette ment som skremsel, men da jeg skulle inn, var det veldig viktig å få fortalt meg at dette var en rutinegreie, og ikke noe å ta sånn på vei for.

Skikkelig ugrei opplevelse

Kan vi slutte med det? Det føltes ikke veldig rutine i det hele tatt, det føltes veldig ut som et overgrep, og en skikkelig, skikkelig ugrei opplevelse, som ga meg ukevis med netter hvor jeg våknet med puls i vill galopp og følelsen av å bli holdt fast og brent på innsiden av det mest intime på kroppen. Du syntes kanskje det var enkelt og greit og null stress, men kan vi la være å føye mer til skaden ved å få andre til å føle seg teite fordi det føltes ordentlig ugreit? Jeg skjønner at det er ment til å berolige, men når man har vært gjennom det, og opplevelsen var så ugrei, gjør du det hele verre ved å fnyse av hele reaksjonen når jeg ytrer at jeg synes det var ganske grusomt.

Men det bør vi tåle, vi er jo kvinner, og det er bare kjønnsorganet ditt liksom, det er laget for å tåle juling. Omsorgsyrke meg i ræva.