Gå til sidens hovedinnhold

Lyst på jobb i Sandefjord kommune?

Den siste tids avdekking av organisasjonskulturen i Sandefjord kommunes administrasjon, om hvordan en kommunalleder omtaler sin kollega, er rystende. Den fikk meg imidlertid til å minnes min egen opplevelse som jobbsøker i kommunen for over 30 år siden.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter endt universitetsutdannelse innenfor fagområdene statsvitenskap/offentlig rett og sosiologi, 3 års erfaring som organisasjonskonsulent i Statens Rasjonaliseringsdirektoratet og 2 år som utredningskonsulent i Finansdepartementet, innenfor fagområdet produktivitetsfremmende reformer i forvaltningen, dristet jeg meg meg til å søke en ledig jobb i Sandefjord kommune da vi flyttet fra Oslo til Sandefjord.

Les også

Kommunalsjefen til rådmannen om Miriam Schei i 2017: «Jeg ville tatt tyren ved hornene og gnagd henne i stykker».

Intervjuet ble en heller selsom opplevelse.

Dissekerende og konfronterende

Jeg ble intervjuet av et panel med 7 menn, de satt på den ene siden, jeg på den andre. Det ble en dissekerende og konfronterende gjennomgang av min arbeidsfaring og utdanning. En intervjuform jeg ikke var vant til, men så hadde jeg jo bare erfaring fra 2 tidligere siviliserte jobbintervjuer, hvor jeg fikk jobb umiddelbart, nærmest over bordet.

Les også

Er det et arbeidsmiljø eller en krigssone?

Det som tok «kaka», var imidlertid intervjuets avslutning. Etter endt intervju trakk den mannlige intervjulederen stolen tilbake, la bena over kors, lente seg tilbake, tente en pipe, tok et par drag av den før han lente seg framover med følgende spørsmål: «Kan du fortelle oss noe ved deg selv som skulle gjøre at vi får lyst til å ansette deg?»

Skulle reist meg opp

Dessverre var jeg den gangen for sjokkert og ung til å respondere slik jeg senere ville ha gjort, reist meg opp, takket for samtalen og meddelt at intervjuet og formen hadde gjort det klart for meg at dette ikke var en organisasjon og kultur jeg ønsket å stille min arbeidskraft og evner til rådighet for.

Les også

Noe er alvorlig galt i rådhuset, og i særdeleshet kommunalområdet for kunnskap, barn og unge

Det synes dessverre ikke som kulturen, i de over 30 årene som har gått siden mitt selsomme jobbintervju, har utviklet seg nevneverdig positivt. Når en kommunalleder sender en mail med en omtale av en kollega og ansatt, som er avdekket av Jan Roaldset, sier det noe om den grunnleggende kulturen i organisasjonen. At det i det hele tatt er mulig.

Les også

– Ordlyden i e-posten representerer ikke en form jeg ville ha brukt

Det er jo også urovekkende at det skjer av leder med ansvar for utdanningssystemet. Ledere bør går foran som gode eksempler, dette er det stikk motsatte, og bør tjene til skrekk og advarsel.

Reglement «til pynt»

Nå har visst kommunallederen omsider beklaget språkbruken, det var sannelig på tide, men det hjelper ikke.

Les også

«Jeg tar selvkritikk»

Varslersaken er blitt en trist sak, og jeg føler virkelig med den uheldige varsler.

Jeg regner med at alle ansatte har fått med seg at i Sandefjord kommune varsler man ikke, varslerreglementet er bare «til pynt», ser det ut til.

Hvis man skulle tenke på å varsle, så sørg i alle fall for å skaffe deg ny jobb først og gå ut med løftet hode.

Les også

«Jeg ville tatt tyren ved hornene og gnagd henne i stykker» «Denne dama etc.»

Det kan også se ut til at i særdeleshet kvinner bør være varsomme med å søke administrativ lederjobb i Sandefjord kommune, en spør seg jo om en tilsvarende omtale hadde vært gitt en mannlig kollega.

I fall en skulle driste seg til å søke, ser det imidlertid ut til at en absolutt ikke bør satse på eller ha tillit til organisasjonens evne til å håndtere kritiske spørsmål og konflikter, og en må ta sine forholdsregler og oppføre seg deretter.

Kommentarer til denne saken