(VESTFOLD/Østlands-Posten) – Jeg blir skjelven, uvel og får høy puls når jeg skriver og skal trykke publiser. Bekymrer meg for hva folk tenker. Har mest lyst til å slette alt, men det skal ut.

Slik starter det åpenhjertige innlegget til Marthe Hanssen på Facebook. Det er litt over en måned siden hun trykket publiser.

– Det satt langt inne, men jeg vet at det hjelper å prate om det. Jeg må utfordre meg selv på det.

Ensomhet

Vi sitter på en benk i Bøkeskogen med utsikt over Farrisvannet. Marthe innrømmer at hun ikke har gått så mange turer her, selv om hun flyttet til Larvik for et par år siden.

I dag bor hun her med samboeren sin. Men temaet vi skal snakke om har preget livet siden barneskolen, så vi starter historien der.

– Jeg er født og oppvokst i en liten bygd i Norge-Norge som heter Kjøpsvik. På barneskolen følte jeg meg ofte ensom. Men jeg hadde jo venner. Jeg følte likevel på ubehag og mobbing, men sa aldri ifra til de voksne. Jeg er veldig konfliktsky og overanalyserende. Jeg er hard mot meg selv, tenker at det er jeg som er problemet.

Jeg bodde med mamma i nord. Hun har alltid overøst meg med kjærlighet, men vi har kanskje ikke pratet så godt om følelser. Jeg har heller ikke turt å ta opp ting.

Marthe Hanssen

Å be om hjelp

Marthe mener at systemet med utredning, diagnostisering og behandling innen psykiatrien ikke er godt nok. Ikke alle er like flinke til å synliggjøre egne utfordringer. Selv følte Marthe at hennes problemer ikke ble sett på som alvorlige nok.

– Når var første gang du turte å oppsøke hjelp?

– Det var første året på videregående. Jeg gikk til helsesøster. På det tidspunktet var jeg ganske langt nede på grunn av en gutt. Jeg begynte med selvskading. Vi pratet sammen, og hun ville at jeg skulle få hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien.

Marthe blir henvist dit, men hører aldri noe mer.

– Da begynte jeg å tenke at mine problemer ikke var viktige og alvorlige nok.

Styggen på ryggen

Hun har gått ut av egen komfortsone flere ganger, men aldri fått hjelpen hun trenger. Hun føler seg avvist.

– En henvisning til en spesialist eller psykolog starter ofte med en kort samtale hos fastlegen. Hvordan kan en samtale på et par minutter avgjøre om jeg er «syk nok» til å få hjelp? spør Marthe.

I november i fjor sa kroppen stopp. Da ble det besøk til fastlegen og to ukers sykemelding, som ble fulgt opp av tilbud om antidepressiva og forlengelse av sykemelding.

Man må være sterk for å være syk. Det klarer ikke jeg.

Marthe Hanssen

I starten av 2022 starter Marthe med samtaler med en dame ved helse – og arbeidspoliklinikken på Vear. Hun beskriver samtalen som varm og hyggelig.

– Jeg følte at hun så meg og ville hjelpe. Jeg svarte på et spørreskjema, hvor jeg scoret høyt på angst og depresjon. Dessverre varte bare opplegget i 6–8 timer totalt, noe hun selv bekreftet at ikke var nok i mitt tilfelle. Hun henviste meg derfor videre for en kartleggingstime hos Distriktspsykiatrisk senter i Vestfold (DPS).

DPS har hovedansvar for generelle tilbud innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.

– Der fikk jeg ikke hjelpen jeg føler jeg trenger. Når man hele livet har følt på å ikke være bra nok, så er det helt jævlig å høre at man heller ikke er syk nok hos DPS til å få hjelp. Jeg måtte starte forfra igjen med å søke meg inn hos en ny psykolog, denne gangen gjennom kommunen. Her kom jeg heldigvis fort inn i systemet, men jeg sliter virkelig med å starte på nytt igjen.

Innlegget på Facebook

10. oktober i år skrev altså Marthe et innlegg på Facebook som resulterte i en drøss med positive tilbakemeldinger. I innlegget forteller hun om alle de vonde tankene, og frustrasjonen som har utfoldet seg alle disse årene.

Hvilke følelser sitter du med nå etter å ha delt innlegget?

– Det satt langt inne, men folk sier at de synes jeg er tøff som er ærlig. Jeg er som sagt ikke personen som roper høyest. Jeg opplever at andre åpner seg til meg også.

Det er fortsatt uvisst hvordan veien videre for Marthe blir. I dag er det ett år siden hun ble 80 prosent sykemeldt. Hun har bedt om hjelp, og samtaler med en fagperson i kommunen gir et lite håp om at det snart vil skje noe som kan gjøre at hun føler seg bedre.

– Det er veldig godt å føle at noen ser behovet. Det er tøft å være psykisk syk, spesielt når du føler at tilbudet ikke når deg og treffer deg slik du ønsker og har behov for. Jeg har fått en grunnleggende mistillit til hjelpeapparatet etter å ha følt meg usynlig i så mange år. Jeg trenger at noen ser meg – og hører på meg, forteller Marthe.

– Kjenner ikke til saken

ØP har stilt spørsmål til avdelingssjef ved DPS Vestfold, Mette Camilla Moen om hvorfor Marthe først fikk beskjed om videre oppfølging i DPS, for så å bli avslått uten videre informasjon. ØP har også spurt hva som skal til for å få hjelp hos DPS, og hvordan samarbeidet deres med kommunene fungerer.

– Kommunal psykiatritjeneste skal behandle milde til moderate tilstander. Hvem som skal gjøre hva er beskrevet i helsedirektoratets veileder. DPS har et godt samarbeid med kommunene i Vestfold, og har i mange år hatt jevnlige samarbeidsmøter med Larvik kommune, sier Moen og legger til:

– Jeg kjenner ikke til saken til Marthe, men synes det er godt å høre at hun fikk god hjelp ved helse- og arbeidspoliklinikken på Vear. Det er også en del av DPS. Jeg forstår at Marthe opplevde at det var forvirrende at behandleren hennes ved helse- og arbeidspoliklinikken vurderte behov for videre behandling i spesialisthelsetjenesten, mens behandleren hun møtte ved DPS Vestfold på Nøtterøy vurderte at hun burde få videre behandling gjennom kommunen. Jeg forstår nå at hun får god hjelp i kommunal psykiatritjeneste i Larvik, som jeg vet er meget dyktige, avslutter hun.

Ikke lovfesta

Omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet. Det opplyser Folkehelseinstituttet.

For et år siden ble lokallaget Mental Helse Larvik startet opp.

Lokallagsleder Bente Eng, forteller at det er lange ventelister for å få hjelp i Norge.

Mental Helse har som ønske på nasjonal basis å blant annet få psykisk helse inn i undervisningsplanen, allerede første året på barneskolen.

– Det er vanskeligere å få hjelp i dag enn før, og man er kortere innlagt enn før. Det finnes tre lavterskeltilbud i Larvik, sier hun.

Huset er et av lavterskeltilbudene man kan benytte seg av i Larvik.

– Nylig skrev vi under på en kontrakt med Larvik kommune om å holde Huset oppe i helger, jul, påske og andre røde dager. Vi er i prosessen nå med å sette opp åpningstider. Da har man et sted å henvende seg på dager som kan være ekstra vanskelige for mange.

Lavterskeltilbud er ikke lovfesta i Norge. Mental Helse har som nasjonal agenda å få det lovfesta.

– Slike tjenester er utrolig viktige å ha, sier Bente.

– Snakk om det

Men Bente savnet et tilbud i denne byen som hun mener er nødvendig.

– Jeg ønsker meg et behandlende dagsenter. I dag har vi psykiatere og sykepleiere i kommunene som man kan få time hos. Men det er ikke nok. Istedenfor å sitte og vente på hjelp fra kommunen etter en innleggelse, så trenger man et sted hvor man i mellomtiden får den hjelpen man trenger, sier hun og legger til:

– Det viktigste er å normalisere at vi alle har en psykisk helse. Den er like viktig som den fysiske helsa vår. Det er en del fordommer vi må få bukt på. Et fint sted å starte er å få tema psykisk helse tidlig inn i skolen, helst allerede i førsteklasse på barneskolen. Da lærer barna tidlig om hvordan vi mennesker påvirker hverandre. Det vil også fungere forebyggende mot mobbing.

Det er viktig å løfte blikket i en hektisk hverdag, spørre hvordan de rundt deg har det. Et smil til en fremmed kan utgjøre mye.

Bente Eng