Tilbakeslaget i arbeidsmarkedet burde ikke komme som noe sjokk, og vi må forholde oss til det som en varig endring. Men i Sandefjord er det grunn til å være optimist.

Etter tusenårsskiftet har Norge fram til 2014/15 opplevd en meget sterk økonomisk utvikling og med tilsvarende sterk vekst i antallet sysselsatte.

Allerede på 1990-tallet varslet Aetat at vi sto ovenfor en brist i tilgangen på arbeidskraft. Sektorer som bygg/anlegg og helse var åpenbare, og dette skapte grunnlaget for høy arbeidsinnvandring.

Ingen prognoser forutså antallet, men tendensen var klar – alle som ville, kunne få jobb i Norge.

20 år under slike forhold gjør at mange i liten grad tenker «hva gjør jeg dersom jeg mister jobben». Noe slikt har vært utenkelig fram til i dag, for mange innen dagens berørte sektorer. Allikevel var det naivt å tro at ikke tilbakeslag kunne komme – kanskje kom det sterkere og mer langvarig enn forventet, men det burde ikke komme som noe sjokk. Vi må forholde oss til det som en varig endring.

Les også: Fortsatt jobbmuligheter for de unge

I endringsprosesser i Norge spiller staten en aktiv rolle som pådriver og ikke minst ved å gi bevilgninger. Avviklingen av Aetat og det faktum at arbeidsmarkedspolitikken ikke har vært særlig høyt på agendaen de seneste årene, skaper et mer krevende utgangspunkt for å føre en aktiv politikk. Ved tidligere lavkonjunkturer var det en klar link mellom nærings- og arbeidsmarkedspolitikk, og den ble utformet i stor grad i samspill mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter.

I den lange høykonjunkturen vi har hatt de senere år, er sammensmeltingen mellom sosial- og arbeidsmarkedspolitikken blitt ytterligere forsterket. Ikke noe merkelig i det, i og med at søkere i mindre grad hadde jobberfaring og etaten med rendyrket arbeidsmarkedsperspektiv forsvant i en gigantisk fusjon.

Slik kan ikke framtidas utfordringer møtes.

Les også: Jane hos XXL fikk inn 1.700 søknader

Må se behovet til de arbeidssøkende

Virkemidler og metoder må tilpasses virkeligheten. Derfor må arbeidsgiveres behov, sammen med den enkelte søkers bakgrunn, danne basis for hva myndighetene bør iverksette. Det bør satses mye penger på kompetanseløft, men det må bidra direkte til å styrke søkeres utgangspunkt mot ordinære jobber.

Et slikt marked har få andre grenser enn avviket mellom den kompetansen søkere har og den som faktisk etterspørres. Derfor er det fornuftig å sette inn tiltakene her, gjerne i ordinære utdanningsinstitusjoner eller i tett samarbeid med næringslivet.

Kompetanseløft for arbeidsledige må ikke gjøres til noe spesielt – da er faren for stigmatisering til stede, noe som igjen gir slike program lavere anseelse.

Vi vil oppleve endringer i arbeidsmarkedet med en kontinuerlig automatisering av stadig flere ufaglærte jobber og dermed økende behov for omstilling av store grupper.

Ambisjonen om full sysselsetting vil bli krevende å nå, og økt innsats er påkrevet. Det er kun ved et samspill med arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter dette kan la seg realisere i rimelig grad.

Grunn til å være optimist

I Sandefjord er det grunn til å være optimist. Vi har mange bedrifter som er har en meget positiv utvikling. Bevisst rekruttering og kompetansebygging kombineres med avansert teknologi. Et eksempel er en bedrift som Komplett – en av framtidas store bedrifter med hovedkontor lokalt.

Sandefjord kan bli meget sentral i utviklingen av framtidas bedrifter og ulike kompetanseprogram bør i større grad ha dette perspektivet. I et samspill med dem som har «skoa på» kan to sentrale utfordringer bedre møtes; bedriftenes behov for kompetanse og søkeres behov for ordinære jobber.

Neste etappe: Marit Sagen Gogstad