Ikke før megleren kom og huset skulle selges, oppdaget jeg at jeg hadde kjeller

IDYLL: 200 år gammelt trehus er ikke noe for en romantiker med ti tommeltotter. Best å få solgt huset med en gang!

IDYLL: 200 år gammelt trehus er ikke noe for en romantiker med ti tommeltotter. Best å få solgt huset med en gang! Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg er en mann som aldri har pusset opp. Ikke en eneste gang.

DEL

SkråblikkLunsjpraten på jobben lever sitt eget liv. Alt fra pinlige pauser og tomme rom som umiddelbart må tettes. Noen ganger med desperat smalltalk.

Eller motsatsen; der hvor leverpostei og brødsmuler spruter ut av kjeften i følge med euforisk latter, og der stemningen rundt lunsjbordet blir befriende og lett.

Slik som her om dagen: Ut av det blå og helt uoppfordret begynte en kollega å prate om vinkelsager og dens uovertrufne egenskaper.

Vinkelsag og snedige innretninger

Hvorvidt min kollegas lunsjprat om verktøy var en desperat smalltalk-handling eller en oppriktig interesse for disse snedige innretninger vet jeg ikke. Og ikke et vondt ord om vinkelsager, eller min kollega for den sakens skyld. Det er ikke det. Men hva skal jeg si? Hva skal jeg svare på slikt prat? Når det gjelder denslags er jeg helt blank.

Jeg er en mann som aldri har pusset opp. Ikke en eneste gang. Noen spede forsøk har riktignok forekommet opp gjennom årene. Men det har sjelden kommet noe godt ut av det.

LES OGSÅ: Sandefjords mest omtalte hus blir ikke solgt – nå skal det selges som flere leiligheter

Hva gjør han da?

Nå spør du deg kanskje, hva gjør han da? Når tapeten begynner å dryppe og kona blir stadig mer svart i øya? Jo, det skal jeg si deg, jeg flytter. Det har jeg alltid gjort. Ikke fra kona altså. Det kan være greit å presisere, men jeg flytter fra oppussingshelvetet. Til det beste for alle parter.

Så snart forfallet kryper innpå begynner hjernen å jobbe. Prosessen starter alltid på samme måte. Jeg begynner å bevege meg på Finn. Sonderer boligmarkedet. Underbevisstheten jobber for å overbevise både meg selv og kona om at akkurat nå kan det være strategisk lurt å flytte. (Her skal det legges til at jeg er velsignet med ei kone som har stor tro på meg. Noe enhver mann kan trenge).

På Finn leter jeg etter et nytt krypinn. En bolig fritt for jordslag og drit, og alt annet som kan trekke en nervøs mann i retning av verktøybruk.

LES OGSÅ: Populær hyttemesse flyttes til Sandefjord

Idyllen var det ingenting å si på

Inni mitt hode er det bedre å bære noen pappesker å flytte, enn å måtte dypdykke i egen utilstrekkelighet. Eller å hugge seg selv i leggen, for å si det på en helt annen måte.

Uansett; Mitt første hus kjøpte jeg i Sauegata på Østre Halsen i Larvik. Et 200 år gammelt skipshus. Selvfølgelig et vanvittig foretakende av en som meg. Idyllen var det riktignok ingenting å si på. Hvite yttervegger, lav takhøyde, rustikk takstein og røde rosebusker. For en romantiker var det helt perfekt.

Men, nå var det ikke bare taksteinen som var rustikt i det huset. Ei heller ikke første gang romantikken har spilt meg et puss. Men jeg var ung, hadde pågangsmot, var romantisk anlagt og hadde liten selvinnsikt. En ikke helt heldig kombinasjon.

Og selvfølgelig kom dagen hvor jeg innså at dette huset burde overlates til  entusiaster. Eiendomsmegler ble tilkalt. Han tuslet rundt på eiendommen, bøyde seg ned. Tok tilside noen rosebusker og sa; her har du en kjeller.

Kjeller? Nei, DET var jeg ikke klar over...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags