Bør de fratas retten til adopsjon?

Artikkelen er over 8 år gammel
DEL

 

«Meningene må ikke tas som personlige angrep», skriver Anne Mette Christensen etter å ha påstått at min partner og jeg påfører barnet vårt store framtidige lidelser.
Bare ved at barnet vårt bor sammen med oss to homofile fedre vil det bli mobbet for sine foreldre, føle seg forskjellig fra alle andre og savne noe fundamentalt, nemlig en mor. Barnet vårt vil få et forvirret forhold til egne følelser og legning når det selv er i ungdomstiden. Barnet vil, av genetiske årsaker, føle seg utrygg uten begge sine biologiske foreldre.
Christensen kjemper for at vi ikke lenger skal få være gift og at min adopsjon av vårt barn skal kjennes ugyldig.
Når vårt barn leste Anne Mette Christensens innlegg på onsdag, så tok barnet vårt hennes ord meget personlig.
Det gjør jeg også.
For det er vårt liv og vår familie hun snakker nedsettende og fordømmende om.
Intensjonene til Anne Mette Christensen kan være så gode og noble de bare vil. Virkeligheten er at hun ødelegger menneskers liv. Christensen er den som får barn til å føle seg som et andrerangs menneske. Hun er den som virkelig får barn til å føle seg annerledes i forhold til alle andre.
Christensen sier hun tenker på barnets rettigheter og liv men hun forholder seg mer til ukvalifisert synsing og føling, enn til fakta og forskning.
Christensen refererer til at KrF etterlyser en utredning og konsekvensanalyse om følgende av en ny ekteskapslov.
Den svenske riksdagen vedtok i 2002 at registrerte partnere kan vurderes som adoptivforeldre. Tre år i forkant av dette nedsatte den svenske regjeringen ”Kommitten för barn i homosexuella familier”. Komiteen avla sin innstilling i form av en offentlig utredning: «Barn i homosexuella familier».
Komiteen tok utgangspunkt i svenske undersøkelser om barn i homoseksuelle familier, samt at om lag 40 internasjonale studier ble gjennomgått. Komiteen vurderte også adopterte barns særskilte behov og utfordringer.
På bakgrunn av kunnskap og vurderinger mente et flertall i komiteen det ikke var saklig grunnlag for å opprettholde forskjellen i homoseksuelle og heteroseksuelles rett til å adoptere. De foreslo derfor at registrerte partnere, på lik linje med ektepar, skulle gis mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre.
Nå er det gått 10 nye år. Det finnes i dag mye norsk og internasjonal forskning. Konklusjonene er de samme. Den samlede forskningen viser at barn med homofile foreldre har utviklet seg psykisk og sosialt på samme måte som de barna de sammenlignes med.
Christensens bekymringer for følelsesmessig forvirring blant barna er altså ubegrunnet. Ingen forskjeller har framkommet hva gjelder barnas kjønnsutvikling.
Noen av barna har opplevd konflikter relatert til foreldrenes homofile legning. Under tidlig tenåringsalder kan foreldrenes homofile legning være problematisk i relation til venner og jevnaldrende.
Forskningen viser at barnas evne til å håndtere slike konflikter er avhengig av hvordan relationen til foreldrene er. Barn som vokser opp i et kjærlighetsfullt miljø der barnet står i sentrum for foreldrenes kjærlighet og omsorg har gode forutsetninger for å håndtere kriser og konflikter av dette slaget på en god måte.
I det første året med ny ekteskapslov ble det inngått 283 ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. 24.800 ekteskap ble inngått mellom heterofile. 10.200 ekteskap endte i skilsmisse og 11.900 par ble separerte.
280.000 barn levde med bare en av foreldrene sine. 44.200 barn var innom barnevernetsapparatet, 7.900 av dem ble satt bort i fosterhjem eller annet alternativt hjem. 600 tok sitt eget liv dette året, flere av dem barn. Det ble foretatt 16.000 aborter.
Jeg fikk endelig retten til å adoptere min manns barn dette året. Barnets mor døde nemlig under fødselen. Av alt som skjer med barn og familier i Norge, finner Christensen og tusener av andre, kampen mot helt vanlige homofile foreldre som viktigst.
Geir Windvik

Artikkeltags