Hva skal vi gjøre med avfallet vårt?

Overtid: Dette bildet er tatt etter arbeidstid onsdag 15. juni 2016. Jaffen sjekker ut på dagen 47 år etter at han sjekket inn i Sandefjords Blad.  Foto: Flemming H. Tveitan

Overtid: Dette bildet er tatt etter arbeidstid onsdag 15. juni 2016. Jaffen sjekker ut på dagen 47 år etter at han sjekket inn i Sandefjords Blad. Foto: Flemming H. Tveitan

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Nylig takket kollega Jan «Jaffen» Abrahamsen for seg etter 47 år i Sandefjords Blads tjeneste. Velferdsstatens regelverk innhentet ham.

DEL

Han må låse og slukke. Jaffen har gjort sitt. En velfortjent pensjon fra fellesskapets oljestenkte og velfylte kiste venter. Fri som fuglen er han nå, godeste Jaffen.

LES OGSÅ: Gir seg etter 17.155 dager i Sandefjords Blad

Heretter slipper han å bruke kompetansen, kunnskapen og erfaringen sin til verdiskapning for samfunnet han lever i.

En hyggelig hilsen til Jaffen og likesinnede fra en fortid der vi lempet stein, hesjet høyet, banket rust, satt ved samlebåndet, fløtet, høvlet og laftet tømmer – og sleit med sveiseblink og asbestlunger.

LES OGSÅ: Jeg dævvær av latter

Fra en tid der ødelagte rygger, skuldre og utslitte knær skulle vises velfortjent honnør. Giv akt! Du kan hvile nå, kjære borger. Du har ytt din skjerv!

Vi lemper lite stein for tiden, industrien er i det alt vesentligste avskaffet og tømmeret kommer av seg selv fra Øst-Europa. Likevel sender vi folk, mot sin vilje, over i rekken med stadig friskere og stadig rikere pensjonister. Regler er regler.

Jeg har sett flere kolleger gå ut døra fra redaksjonslokalene for siste gang. Friske, kvikke og betydelige ressurser på arbeidsplassen. En frustrert politimann jeg kjenner gjennom jobben, skrev nylig på Facebook: «Noen som trenger en avdanket politimann til noe?». Mannen som skrev er 57 år ung og ikke usannsynlig på sitt beste i sitt virke som etterforsker, medmenneske og kollega.

Nå venter sofakrok der han og hans like skal nyte sin livsaften. Kose med barnebarn, tvinne tomler, røke snadde med tøfler på, hvile og ha all verdens tid til å tenke over hvor livet plasserte en i historien.

LES OGSÅ: Når kunnskapen blir omtrent like nyttig som pavens testikler?

Neppe! Etter å ha solgt huset og kjøpt leilighet i byen, venter trolig Birken, kulturopplevelser, vinkvelder, pilegrimsvandring, politiske verv, reiser til eksotiske strøk og kurs. Mange kurs. Og kor. Kanskje et eget lite atelier eller ny giv for motorsykkelinteressen som smuldret hen blant bleier og turnusjobbing? Men det kan også være at det venter en tilværelse der følelsen av å være til bry, av å være unyttig er påtrengende? En tilværelse der din identitet, din kunnskap, din autoritet, ja ditt blotte nærvær er overflødig for verden der ute.

Pensjonister er ikke lenger det de var. Likevel; ikke så mye som en anstrengt mine til alle dem der ute som sikkert vel har fortjent å nyte sitt otium med Spania-spa i giktvennlige omgivelser dekket av norsk aldersapanasje. Mange fortjener at vi setter lua til hånda og hilser dem med respekt ut i livets siste epoke. Selvfølgelig og helt soleklart. Pensjonister som gruppe er like lite ensartet som befolkningen ellers.

Etter å ha solgt huset og kjøpt leilighet i byen, venter trolig Birken

LES OGSÅ: De ringer – jeg bringer (ikke) og Tenk om jeg også fikk være kolerisk livereporter på TV!

Uansett – de avdankete blir stadig flere, og de blir stadig mer utdannete. Friskere. Er det fornuftig for totalregnskapet å parkere en hel generasjon på ventebås? Selvsagt ikke. Verken for dem det gjelder eller for samfunnet. Vi må godta og forholde oss til ny teknologi, og da må vi, i samme nu, forholde oss til at vi samtidig blir avleggere av det vi sår.

Du benker ikke en fotballspiller så lenge hen scorer og beriker laget - gjør du?

Artikkeltags