Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hvordan kan vi stoppe mobbingen? Det går ikke an å tolerere at unge mennesker får livene ødelagt i sitt møte med skolen. Vi må angripe problemet fra flere sider, det nytter ikke å sitte med hendene i fanget. Heller ikke å se bort, som jeg tror flere enn en har gjort i saken til Celine Negård Smitt. Hun slo kommunens talspersoner ned i støvlene. Rettferdighetens time kom, til slutt.
Slike saker er en skam for Sandefjord kommune sitt undervisnings- og oppdragelsessystem. Her kreves det en kraftig revisjon, fra topp til bunn. Aktører utenom skoleverket må også se seg selv i speilet. Fra toppen må det komme kraftige signaler om at det skal være en 0 -visjon omkring mobbing i hvalfangerbyen. Løsningen er å presentere den motsatte kulturen; her i denne byen vår bryr vi oss om hverandre.

Kommunen dømt i mobbesak: – Jeg føler ansvaret ble plassert der det hører hjemme
Kontaktlæreren står sentralt i denne strategikampen. I enhver vurderingssamtale bør den sosiale temperaturen i klassen og hva eleven har bidratt for å høyne denne, stå sentralt. Dette bør komme før man kommer inn på elevens utvikling, i de ulike fag. Kort og godt, fordi det er viktigere å ha sosial kompetanse, enn å ha gode karakterer. Å score høyt på begge fronter er det beste. For å si det rett ut, om du har en 6er i et fag, men er en klyse privat og i klasserommet, er du ikke mye verd. Listen skal legges slik at det blir kamp om å lykkes best i den sosiale verden. Alle kan strekke ut ei hand til en som er ensom eller utenfor omgangen med de mest populære. Du trenger ikke toppkarakterer for å klare det, kun den rette innstillingen. Forventningen til eleven om å bidra til det gode klassemiljøet som omfavner alle, skal komme fra skolen og fra de foresatte.
Dagens sjefredaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, hadde en skjellsettende opplevelse da hun selv var elev. Ei jente i klassen hadde problem med stamming. Dette godtet noen seg over, uten at verken lærer eller medelever grep inn. Midt i en time kom klasseforstander Bjørndal uanmeldt og kommanderte fem av klassens mest populære til sitt kontor. Han viste til at disse hadde et ansvar og mulighet for å stoppe mobbingen. Det ble stille på kontoret. Neste gang stammeren måtte lese, og «Arne» lo som vanlig, reiste «Odd» seg og kommanderte til «Arne»: «Og du holder godt kjeft!«. Dette språket skjønte mobberen, og han gjentok ikke denne atferden. Problemene i enhver klasse er ikke ukjente, elevene selv har til tider både mulighet og autoritet til å løse dem. Da må de ikke gjemme seg bort fra ansvaret.
Tar foreldre ansvar for å inkludere dem som ikke er så godt stelt til fødselsdager eller inviterer slike med på familieferier? Noen kommer til skolen etter sommerferien, og familien hadde ikke råd til å reise noe sted. Det kan du som forelder gjøre noe med. Hvis du visste den gleden en slik elev ville oppleve og spre til deg, ville du være den første til å gjennomføre en slik nytenking. For det krever nye tanker å gå fra et egoistisk liv der man ser ned på andre, og kanskje lirer av seg ukvemsord, til å inkludere andre som sliter, og på den måten være med på å løse selve mobbeproblematikken.