Min drøm er å kunne skrive som de store skribenter og kunstnere. Rett fra levra, med gruff og gru. Smøre smerte og kjærlighet ut over blanke ark.

Det virker pompøst å «name-droppe» forfattere som Ernest Hemingway og Charles Bukowski. Deres verk er skrevet i granitt og til dyp inspirasjon for stort sett alle som leser og skriver.

Jeg henger meg på og har latt meg ofte begeistre av sistnevnte. Det er mørkt, vondt og litt deilig.

Bukowski skriver om horer, rus og generell dårlige tilstander med en innlevelse så hard at man faktisk ikke klarer la være å lese. Og godtar at det er greit. Han er det mange ville kalle en skikkelig slendrian i dagens samfunn, og noen vil nok følt seg hardt krenka.

Hemingway derimot, var en mer filosofisk variant etter mine betraktinger. Han var bedre kledd og likte å nippe til en drink, eventuelt styrte litt rom og tenke på den store fisken. Gjerne i det karibiske hav med en Havanna-sigar, fiskestang, gevær og korte bukser.

Felles for disse forbildene er at mye av deres mest kritikerroste skriblerier er skrevet i fylla.

Det er slike karakterer jeg elsker. De som ikke er helt A4. Og som ganske sikkert ikke hadde ønsket å flytte inn i en gips-boks der det er panoramavinduer med sjøutsikt, som på for eksempel Kilen Brygge eller de nye planlagte leilighetene i Carlsenkvartalet.

Det skulle tatt seg ut dersom Hemingway skulle slå inn en spiker i veggen for å henge opp et trofé, i form av et gevir fra et dyr han hadde skutt, og plutselig bomma på spikeren og slått seg rett inn i naboleiligheten.

Dette har jeg fra sikre kilder. Leilighetene som nå stort sett blir satt opp, henger sammen av fugemasse og maling.

Derfor tok jeg en beslutning i dag, ettersom jeg ikke hadde noe vettugt å skrive om: Jeg skal teste ut de gamle kunstneres triks og har gått til innkjøp av en six-pack for å utforske hva det gjør med mitt språk og tilnærming til sjangeren petit.

Skål – der gikk korken på den andre pilsen.

Tja, hva skal man gå løs på?

La oss tenke litt på Carlsenkvartalet. Tenk stort, står det, på en sliten banner, som bakteppe på en ganske stor og lett synlig parkeringsplass nede ved kaia. Sandefjords ansikt mot sjøen. Der fjorden ender. Selve grunnlaget for vår eksistens.

Shit! Nå innser jeg at dette er et skikkelig vepsebol. Etter et raskt søk på Carlsenkvartalet på SBs sider ser det ut som om denne debatten ikke har noen rask løsning.

Der står det å lese:

– «Fem på tolv», lanserer lokalpatrioten og Rørlegger'n på Brygga, et alternativt forslag til bruk av Carlsenkvartalet. Konseptet har fått betegnelsen Fiskebrygga.

Det kommer etter at en gjeng patrioter har prøvd seg med Bryggetorvet. Og skapt en venneforening blant likesinnede.

Gutta har rett og slett tatt opp kampen mot eiendomsfirmaet Carlsen Kvartalet AS og deres utbyggingsplaner.

Her er det bare å jekke pils nummer tre.

Tilbake til Carlsenkvartalet.

Det kan høres litt provokativt ut, men jeg stemmer for at vi bevarer det som det er. Med visse moderasjoner.

– Nå må vi gjøre noe for å unngå at denne arven går i glemmeboken. Vi bør etablere et senter hvor byens innbyggere kan gjenoppleve vår sjøfartshistorie, og der vi kan gi besøkende og turister et innblikk i byens stolte fortid, sa Bryggetorvets venner i en avisartikkel tidligere.

Jeg er helt enig i det.

La oss få noen brune sjapper som selger en god gammeldags dram til sjøfarende som kommer innom. La oss bevare det øverste bygget og beholde navnet. Lysthuset. La oss få en «redlight-stripe» gjennom de gamle skura for trelast og la for all del byens unge få tagge på veggene. La hvalfangere, kunstnere, innovatører og livsnytere få frie tøyler.

Mange steder i både Norge og resten av Europa har hatt stor suksess med nettopp dette. La oss se til Svartlamoen i Trondheim. Det var et slitent industrifelt. Christiania i København, like så. Litt større vel å merke. Men det nyeste og kuleste i Køben nå er «Reffen». Samme greia, et slitent industrifelt som nå er blitt en magnet med sine food-trucks og hippe utesteder. Alt må ikke bare være glass og ny betong med gamle mennesker på innsiden.

Her har vi en uslepen juvel med byens beste beliggenhet. Det kan ikke sløses bort på pengegriske eiendomsselskaper og folk som er over middagshøyden med ønske om å selge sin villa for å sitte og se på livet som ikke kommer til å være der. Dersom de flytter inn.

På tide å jekke pils nummer fire.

Per i dag så er de gamle trelastskura utleid til parkeringsplasser. Noe Sandefjords Blad og andre benytter seg av. Det er ille der, og blir til tider omtalt som både «Lille Bagdad» og «Aleppo». Du har faktisk flaks hvis du ikke punkterer bilen, hvis du er tøff nok til å sette den der.

Derfor er det på høy tid å få påplass en bevaringsplan av området. Slik at «vernemannen» fra fylkeskommunen kan frede hele greia.

La oss plante en sjelden bille der, eventuelt grave ned noe jernskrot fra vikingtiden, eller en flintstein fra jernalderen, som stort sett alle i byen har på peishylla.

Hva stedet heter eller skal hete, er det samme for meg. Om det så blir Bryggetorvet, Fiskekone, Fiskebrygga eller det siste innspillet som er kastet inn i debatten, nemlig Reinerts Plass! Etter Sandefjordsmannen som vant kappløpet om falsemaskinen og revolusjonerte hermetikkindustrien.

Korken blir nå slått av på den siste pilsen og jeg tenker at dette er ukorrekt!

Det gjorde meg kanskje ikke til en bedre skribent. Men nå er det prøvd. Så la meg få sagt at denne teksten ikke er skrevet i min arbeidstid. Det skulle tatt seg ut. Det finnes retningslinjer mot sånt. Så alle ord er forfattet på min fritid, og jeg skal heller ikke ha noen honorar hvis dette kommer på trykk.

En siste tanke er parkeringsplassen i forkant av selve indrefiléten av Carlsenkvartalet: Den kan med fordel gjøres noe med. Der hadde det vært fint med et kjempestort pariserhjul, noe à la det vi finner i London. Vi kunne kalle det «Sandefjord Eye».

Som et oppspark – og for å finansiere Operahuset som kommer i 2025 – og for å hjelpe oss til å få vinter-OL på Haukerød i 2030.