Hvordan dine og mine omgivelser ser ut og er organisert, påvirker oss. På godt og vondt: når vi går kveldstur i boligstrøk, langs kyststier og ved strender, i skogen, eller i sentrum. Det gjelder hvor mange etasjer som skal tillates, hvor mye av ei tomt skal bygges ut, og hvor det kan bygges.

Når lokalpolitikere landet rundt skal ta stilling til disse spørsmålene, kan de ikke bare fatte vedtak etter innfallsmetoden, eller basere seg på sin personlige mening om hva som er stygt og pent. De kan heller ikke la høyttalende naboer, vellag, bekymrede foreldre til skolebarn, naturvernere, eller utbyggere få viljen sin uten videre.

Lokalpolitikere har et regelverk å forholde seg til, eller mer korrekt et sett av regelverk.

Og en vesentlig lov.

Plan- og bygningsloven.

I den grad eldre er interessert i film, vil Rolv Wesenlund i Norske Byggeklosser dukke opp i hukommelsen. For yngre generasjoner er det nyinnspillingen med Atle Antonsen som dukker opp. Altså humor.

For lokalpolitikere er det derimot blodig alvor. Noen vil si at skatte- og avgiftspolitikken skiller partiene. De kunne like gjerne sagt plan- og bygningsloven.

For to partier er loven en torn i øyet. For Frp, som er det ene, er loven langt mer. For Frp-ere flest er dette loven som umyndiggjør lokalpolitikere ved å sette grenser for hva de kan tillate av utbygging, i omfang og hvor.

For Frp, i hvert fall for en god del Frp-ere, er ord som strandsonen, 100-metersbeltet og fylkesmannen, snart kalt statsforvalter, til å bli kvalm av, gitt at premisset er begrensningene ordene og embetet innebærer.

For det andre partiet, Høyre, i hvert fall for en god del Høyre-folk, er loven i hovedsak til å leve med. Ordene i den også. Og embetet «Statsforvalteren». De rister kanskje på hodet av og til. De klager og motsetter seg innimellom. Men stort sett innfinner de seg med loven, en dog ser hvor viktig og nødvendig den i mange sammenhenger er.

Selv Senterpartiet innser det – noen ganger.

Men heller ikke Høyre-folk liker å bli fratatt lokal myndighet. Høyre-folk lokalt ønsker å bestemme selv. De er tross alt kloke, velutdannede, konservative, friluftselskende mennesker.

Som kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup. Nå vil han myke opp plan- og bygningsloven ved å gjøre det lettere å få dispensasjoner fra loven gjennom økt kommunalt selvstyre og forenkling av loven.

En usedvanlig dårlig ide.

Ikke alle kommuner har Frp- og Høyre-politikere med like sunt magemål (noen vil kanskje innvende her) som i Sandefjord. I noen kommuner kan økt lokal myndighet være ensbetydende med tillatelser til både det ene og det andre, på bekostning av folk flest, verdifullt myrlandskap, dyreliv, klima, naturlandskap, rekreasjon og tilgjengelighet for allmennheten.

Lettelser i plan- og bygningsloven er en usedvanlig dårlig ide.