Når lederen av Skolelederforbundet kan få seg til å tråkke på varslere på denne måten, i offentlighetens flombelysning, skal det ikke mye fantasi til for å tenke seg til hva som skjer bak de lukkede dørene.

Av

Sandefjordskolens ledere har de siste dagene, gjennom sosiale medier, likt og delt leserinnlegget skrevet av Hans Gøran Bjørk som er lokallagsleder av Skolelederforbundet i Sandefjord. Innlegget bør kommenteres, fordi det er dypt problematisk. Det jeg reagerer mest på ved Bjørks tekst, er ikke den kontante avvisningen av enkeltlæreres erfaringer, men det at disse lærerne utpekes som syndebukker. Bjørk blir nemlig sint og lei seg på vegne av alle lærerne i Sandefjord «når en kollega bruker tid, krefter og spaltemeter på å fortelle omverdenen at [de] er resignerte, oppgitte, slitne og fulle av frykt».

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er sikkert fint for lærerne å få direksjoner på hvilken retning de bør rette aggresjonen sin, for de blir her forklart, med overtydelig gestus, at den i alle fall ikke skal rettes oppover i systemet. Hvilke andre lærere vil våge å uttale seg, når de vet at de kan henges ut til offentlig spott og spe på denne måten? Men det er kanskje litt av poenget? Denne måten å gå inn i debatten på har, ironisk nok, selv trekk av fryktkulturen den fornekter.

Gjøres til syndebukker

Innenfor varslingslitteraturen er syndebukken en velkjent figur. Syndebukkmetaforen bygger på gamle hebraiske ritualer beskrevet i bibelen, der alle synder ble lagt på hodet til en geitebukk, som deretter skulle jages ut i ødemarka. Syndebukken tok på denne måten med seg gruppas synder, slik at gruppa selv ble skyldfri. Bjørk oppfordrer gjennom sitt innlegg sandefjordlærerne til å plassere all sinne og frustrasjon på hodet til en kollega. Tenk hvis vi lærere skulle behandlet elever som sa ifra om noe galt, på samme måte?

Parat-advokat Annbjørg Nærdal har uttalt følgende om hvordan varslere behandles i arbeidslivet: «Påfallende ofte, og stadig oftere, blir ansatte som våger å bruke sin rett til å påpeke kritikkverdige forhold, utsatt for gjengjeldelse. Det kan være alt fra nedlatende kroppsspråk, som himling med øynene eller ikke å bli hilst på, til å miste arbeidsoppgaver og bli skjøvet nedover på rangstigen.»

Noe alvorlig galt

Hun kunne sikkert lagt til marginalisering, uthenging og syndebukkstempling gjennom mediene, for listen var neppe ment uttømmende. Jeg har selv erfaringer og bidrag til en slik liste, og vet at slike opplevelser kan skade og traumatisere mennesker for livet, men det er ikke poenget her. Poenget her er at noe må være alvorlig galt i en kommune der lokallagslederen for Skolelederforbundet demonstrativt våger å tråkke på en varsler i full offentlighet.

Det var presentasjonen av FAFO-rapporten «Varsling og ytringsfrihet i norsk arbeidsliv 2016» som var bakgrunn for Parat-advokatens uttalelse. Denne rapporten slår fast at det er en klar sammenheng mellom negative følger av varsling, og styringsformer med tunge innslag av kontroll og standardisering. Det er ingen som er i tvil om at det er tunge innslag av kontroll og standardisering i Sandefjord kommune, og derfor tenker jeg at de ulike varslingssakene i mediene, det siste året, bør anspore til ettertanke blant politikere og ledere i kommunen – i alle fall ikke til angrep! Bjørk fornekter fryktkulturen i kommunen, fordi han ikke har hørt om den gjennom kanalene han ser ut til å foretrekke. Han påpeker at «de som leder virksomhetene, må ha tillit til at det meldes om vanskeligheter, enten gjennom tillitsmannsinstituttet eller via de andre avviksinstituttene som finnes».

Fungerer instituttene?

Da kan det være interessant å merke seg at dersom du googler disse begrepene, så er de eneste treffene som lyser opp, Bjørks eget leserinnlegg i Sandefjords Blad. Kanskje det er derfor det er så vanskelig å varsle i Sandefjord kommune, fordi ledelsen tror de har institutter som i virkeligheten ikke eksisterer? Dersom han hadde henvist til kommunens egne varslingsrutiner, så kunne jeg satt med ned sammen med ham, og vist fram dokumentasjon på at jeg over en periode på flere år fulgte kommunens interne varslingsrutiner, uten at varslene mine én eneste gang ble fulgt opp eller undersøkt.

Dersom Marius Andersens og mitt innlegg i avisa leses som et angrep på lærerstanden i Sandefjord kommune, slik Bjørk ser ut til å gjøre, så er det en grov feillesning. Sandefjordslærerne har varme hjerter som banker for elevene. De har gått i fakkeltog. De har kjempet. Men er det rart mange resignerer, når vi nylig kunne lese i avisa at lærerne kommanderes til å skrive omfattende halvårsvurderinger, selv i den unntakstilstanden som koronakrisen må kunne sies være? Applausen Bjørk gir lærerne, framstår nærmest litt taktløs, når lærernes formidable innsats kun ser ut til å belønnes med flotte og billige lovord. Fortjener ikke sandefjordlærerne å i det minste lyttes til når de gjennom saklige, faglige og pedagogiske argumenter tar til orde for at vurderingstrykket bør lettes på i denne perioden? Lærerne roses for sin endringsevne, men møtes med rigiditet. Hvor lenge skal Sandefjord kommune få fortsette å presse lærerstemmene til taushet, eller la være å lytte til de få som uttaler seg? Skrev ikke Bjørk i sitt innlegg om at tillit staves likt begge veier?

Kritikk av systemet

Jeg har selv kjent på resignasjon, oppgitthet, slitenhet og frykt som lærer i Sandefjordskolen. Det gjør meg ikke til en dårlig lærer, men til et menneske! Min kritikk har hele veien vært rettet mot systemet og fryktkulturen på innsiden. Jeg har fått mange henvendelser fra folk som kjenner seg igjen i mine beskrivelser, og som har takket meg for at jeg sto fram som varsler. Støtten og tilbakemeldingene har vært overveldende.

De fleste foreldre forstår at informasjon og åpenhet om det som skjer i skolen er viktig. Tall og statistikker må suppleres med virkelighetsbeskrivelser fra lærere som opplever effekten av politiske og administrative beslutninger. Når lærere er redde for å uttale seg, så kan det i verste fall føre til lovbrudd og svikt som går utover elevene. Jeg har erfart på kroppen hvor mye det koster å varsle i Sandefjord kommune. Det å stille seg tvilende til mine og andre varsleres opplevelser er selvfølgelig helt legitimt, men måten det gjøres på i innlegget til Bjørk, er direkte stygg.

Men kanskje skal vi sette pris på at styggheten vises fram så demonstrativt, slik at vi som varsler, lettere kan bli trodd når vi forteller om de uverdige måtene vi behandles på.

Når lederen av Skolelederforbundet kan få seg til å tråkke på varslere på denne måten, i offentlighetens flombelysning, så skal det ikke mye fantasi til for å tenke seg til hva som skjer bak de lukkede dørene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken