300 amerikanske elitesoldater på Værnes kan aldri vinne en krig. Men de kan være akkurat den rette symbolske bekreftelsen på at våre venner vil stå oss bi i en krise

Kald Krig: Utsnitt av forsiden på The Economist (October 22nd – 28th 2016).

Kald Krig: Utsnitt av forsiden på The Economist (October 22nd – 28th 2016).

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Spenningen som får den norske regjeringen til å tillate at 300 amerikanske elitesoldater blir stasjonert i rotasjon på Værnes flystasjon ved Trondheim, er som et gufs fra den kalde krigen.

DEL

MeningerDet er et kjølig vinddrag som vi også kjenner fra vår historie her i Vestfold. Som det var i 1952, er det igjen nødvendig å trå varsomt – vise fasthet uten å provosere.

Det er viktig at stasjoneringen på Værnes ikke får karakter av å være en permanent amerikansk militærbase i Norge. For da vil den stride mot Norges basepolitikk, som har vært en av hjørnesteinene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden den andre verdenskrig: Norge tillater ikke at amerikanske eller andre lands militære styrker blir stasjonert på norsk jord i fredstid.

Hensynet til denne basepolitikken ble i 1952 avgjørende for at Stortinget avviste et amerikansk ønske om å få plassere en betydelig amerikansk luftstyrke på Torp. General Dwight D. Eisenhower ville ha en amerikansk «wing» med 75 jagerbombefly av typen Boeing 47 Stratojet og 3000 soldater på en flyplass i Vestfold.

På det tidspunkt var trusselen fra Josef Stalins Sovjetunionen mot Vest-Europa sterk og reell. Den norske drøm om å forbli nøytralt var blitt knust den 9. april 1940, og i slutten av 1940-årene hadde det norske utenrikspolitiske miljø med utenriksminister Halvard Lange i spissen presset på USA og Storbritannia for å få etablert en forsvarsallianse «før Norge går under». Jernteppet hadde delt Europa i en kommunistisk, Sovjetkontrollert østlig del og en demokratisk, vestlig del.

Norge innså at vi måtte stole på hjelp fra våre sterkere partnere dersom vi selv skulle bli angrepet.

NATO-alliansen ble opprettet i 1949, og Norge ble et av alliansens første medlemmer.

I Norge var det politiske miljø likevel splittet i synet på å få en amerikansk militærbase i Vestfold. Regjeringen med Oscar Torp som statsminister, Halvard Lange som utenriksminister og Jens Christian Hauge som forsvarsminister, støttet det amerikanske ønsket.

Andre var skeptiske og mente at en amerikansk base i Norge ville bli et for fristende angrepsmål for sovjetrussiske fly. En av dem var Einar Gerhardsen. Han var menig medlem av utenrikskomiteen men hadde likevel en meget sterk røst i Arbeiderpartiet og i det politiske miljø for øvrig.

Etter hemmelige forhandlinger sa Stortingets utenrikskomité til slutt nei. Dermed måtte Oscar Torp reise til Washington for å meddele det norske nei til Eisenhowers etterfølger, general Matthew B. Ridgway. Torp føyde til at Norge gjerne ville ha de 50 millionene som NATO allerede hadde avsatt til en flybase i Vestfold.

Sandefjord slapp å bli en sterkt amerikanisert garnisonsby. Men grunnlaget var lagt for bygging av en flyplass som først var militær, men som senere er blitt sivil og er i dag en sterk bidragsyter til vekst og velstand for vår region. Vår basepolitikk ligger fast, men den geopolitiske situasjon er blitt betydelig forandret de siste 65 årene. Det kommunistiske Sovjetunionen er gått i oppløsning, og Kina synes ikke lenger å ha ambisjoner om å spre verdenskommunismen.

Men spenning mellom verdenspolitikkens to motpoler og de stadig gjentatte kalde vindkastene fra øst mot vest består og er foruroligende. 300 amerikanske elitesoldater på Værnes kan aldri vinne en krig.

Men de kan være akkurat den rette symbolske bekreftelsen på at våre venner vil stå oss bi i en krise.

Nyheten om de amerikanske soldatene på Værnes kom samtidig med at det anerkjente britiske tidsskriftet Economist utkom med en stor spesialartikkel om «putinismen» hvor tidligere presidentkandidat Mitt Romney sier at Russland er «Amerikas geopolitiske fiende nummer én». Bakgrunnen ser vi alle, der de to stormaktene viser en total mangel på vilje og evne til å sette makt bak kravet om få en slutt på krigen og de ufattelige menneskelige tragediene i Syria og Irak. I stedet truer russerne med å skyte ned fly som angriper den syriske despoten Bashar al-Assads militære styrker.

Og terrororganisasjonen IS får spre sin uhyggelige ideologi over hele verden uten at stormaktene griper inn. I FN er amerikanske og russiske diplomater uenige om alt – bortsett fra at forholdet mellom de to land nå er mer spent enn på minst 40 år.

Putins Russland okkuperer i dag Krim-halvøya i Ukraina og har utplassert kjernefysiske våpen nær Litauen og Polen. Til farvann nærmere våre kyster i Nordsjøen og Den engelske kanal, har Putin sendt militære fartøyer med blant annet hangarskip.

Og, av alle ting, folk med link til Moskva synes å stå bak inngrep i den amerikanske valgkampen ved å forstyrre og hente ut fortrolig informasjon fra datasystemene.

Og den ene presidentkandidaten, Donald Trump, heier i full offentlighet på russisk etterretning for å få russerne til å bryte seg inn i amerikanske datasystemer og hente ut kompromitterende informasjon om sin motkandidat, Hillary Clinton.

Samtidig kan vi sende en takk til forsynet, for at det ser ut til at Donald Trump ikke vil få tilgang til atomknappen i Washington i overskuelig framtid.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags