Gå til sidens hovedinnhold

Naturforvaltningens dilemma: Alt vi ikke vet.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Utgangspunktet for denne betraktningen er forslag til reguleringsplan for Vesterøyveien 44-48, i skråningen opp mot Fjellvikåsen. Saken var oppe til behandling i Hovedutvalg for miljø- og plansaker 26.05.2021 der den ble utsatt til et senere møte.

Både Statsforvalteren, Naturvernforbundet i Sandefjord og andre har uttrykt bekymring for at byggeplanene kan komme i konflikt med den frodige løvskogen som står langs fjellfoten. Skogen har bl.a. flere grove eiketrær som størrelsesmessig er på grensen til å havne i den utvalgte naturtypen «hule eiker» som er gitt spesiell beskyttelse etter Naturmangfoldloven.

I saksframlegget opplyser Rådmannen at «Det er gjennomført fagkyndig registrering av naturmangfoldet og ikke påvist viktig naturmangfold etter naturmangfoldloven innenfor planområdet». Registreringen er utført av Ecofact Sørvest på oppdrag fra utbygger basert på en dags befaring av konsulent i juli 2020. Substansen i rapporten fra Ecofact består av en grov naturtypekartlegging, teknisk vurdering av større eiketrær og registrering av karplanter. Offentlige databaser (Naturbase og Artskart) er undersøkt uten relevante funn. Ut fra dette konkluderes med at planområdet har «ingen spesiell betydning for biologisk mangfold».

Dette er ganske oppsiktsvekkende. Enhver naturkartlegger er klar over at karplanter bare utgjør en liten del av det totale biologiske mangfoldet. Mesteparten av artsmangfoldet vil bestå av sopp, moser, lav, insekter, edderkopper og andre småkryp. Den 1. juni var jeg på en rask befaring i skogen i det planlagte utbyggingsområdet sammen med en lokalkjent nabo. Flere av de store eiketrærne i området har forekomster av brun tremaur (Lasius brunneus), og ett tre også av svart tremaur (Lasius fuliginosus). Begge disse maurartene er kjent for å huse rødlistede arter av biller og andre småkryp som bor sammen med maurene inne i koloniene. Av den grunn er de ikke enkle å påvise, men vi må ta høyde for at de kan være der. I slike tilfeller kommer naturmangfoldlovens paragraf 9 (føre-var-prinsippet) til anvendelse: Hvis det «foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak». Det er denne mangelen på kunnskap – alt det vi ikke vet – som ofte fører til at verdifull natur går tapt.

Her er et par andre eksempler på hva Ecofact-rapporten ikke avslørte: Det ble rapportert svovelkjuke på eik. Denne soppen er ganske vanlig og ikke truet. Vi sjekket noen rester av svovelkjuke fra en eikestubbe og fant straks Eledona agricola, en rødlistet bille som lever inne i soppen – og bare i svovelkjuke. Den har spredte forekomster mellom Arendal og Oslo og er klassifisert som nær truet (NT). I barken på flere av de store eiketrærne la vi merke til skjulte løpeganger av brun tremaur. Den bruker gangene på vei opp og ned mellom kolonien ved foten av treet og løvverket opp i trekrona der den «melker» bladlus. Inne i løpegangene fant vi imidlertid andre bladlus som satt ubevegelige med lange sugesnabler boret gjennom barken for å få tak i safta i kapillærrørene i ytterveden. Dette er Stomaphis wojciechowskii (har ikke norsk navn) som inntil i vår ikke har vært rapportert fra nordiske land. Den ble oppdaget ny for vitenskapen så sent som 2012 i Polen, og er siden funnet hist og her i England og nedover i Europa. Arten er strengt knyttet til den brune tremauren og er hittil påvist noen få steder i Vestfold og Telemark.

Eika er det treslaget i Norge som har flest insektarter knyttet til seg. Bladlusa med det vanskelige navnet har flere hundre arter i nabolaget. Man regner med at mer enn 1500 ulike arter av insekter, sopp og lav er knyttet til eik. Rapporten fra Ecofact har bare så vidt pirket i overflaten av dette mangfoldet. Rapporten har heller ikke kunnet påvise viktige økologiske funksjonsområder for arter. Det er imidlertid åpenbart at eiketrær med svart og brun tremaur er essensielle funksjonsområder for slike som den nye norske bladlusarten, på samme måte som svovelkjuke er er forutsetning for at den rødlistede Eledona skal kunne leve i området. Mens størrelsen på eika er et viktig kriterium i forvaltningsmessig sammenheng (min. 200 cm omkrets i brysthøyde for å klassifisertes som «hul eik»), har denne mindre betydning for mange av de spesialiserte artene knyttet til eik. Stomaphis-bladlusa er funnet på eik helt ned til 30–40 cm omkrets.

I planutkastet er skråningen helt inn til den bratte fjellfoten markert som gult byggeområde. I forslag til bestemmelser for reguleringsplanen sies riktignok at vegetasjon og terreng mot Fjellvikåsen «skal forsøkes å ivaretas». I praksis betyr dette at utbygger har frie hender. Det minste politikerne kan gjøre i denne saken, er å kreve at skogen inn mot fjellfoten markeres som grønnstruktur/naturområde. Det skal ikke være slik at politikerne til enhver tid må legge til rette for at utbygger skal få hente ut maksimal økonomisk gevinst. Noen ganger må hensynet til natur og miljø trumfe utbyggers interesser.

Kommentarer til denne saken