Gå til sidens hovedinnhold

Navs lovforståelse

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lover er normer – ofte med rettigheter og plikter – gitt av Stortinget. De tar ofte sikte på å regulere en rekke forskjellige tilfeller, og det er vanskelig på forhånd å forutse alle livets variasjonsmuligheter. Lovene må derfor tolkes – man må forsøke å finne ut hva lovgiveren har ment for det enkelte tilfellet.

Arbeids- og velferdsetaten (Nav) skal i følge egen hjemmeside bidra til et inkluderende samfunn og ivareta vanskeligstilte gruppers behov.

Nav-skandalen – etatens skandaløse behandling av arbeidssøkendes rett til ulike stønader også under opphold i et annet EU-land – ble mer eller mindre borte da koronapandemien gjorde sitt inntog i mars 2020, men 2. juli 2021 tok Høyesterett stilling til hovedspørsmålet i saken, nemlig om norsk trygdelovgivning, som stilte krav om forhåndsgodkjenning av selv ferieopphold i EU-land, var i strid med EU-retten som har forrang foran norsk lov. Konkret gjaldt saken en mann som var dømt for trygdebedrageri av ca. kr. 310 000 til fengsel i 75 dager fordi han hadde oppholdt seg i Italia i 12 ganger med en varighet på tre til fire uker i perioden 19. mai 2010 til 31. oktober 2012. Høyesterett i Storkammer (11 dommere) kom enstemmig til at norsk trygdelovgivning var i strid med EU-retten, og at mannen derfor måtte frifinnes. Høyesteretts oppsummering lyder slik:

”Gjennomgangen viser at oppholdskravet i folketrygdloven § 11-3 og trygdemyndighetenes praktisering av dette har vært i strid med EØS-regelverket i hele tiltaleperioden. Navs krav om tilbakebetaling av ytelser som A mottok under oppholdene i Italia, var derfor ubegrunnet. Den påfølgende strafforfølgningen for trygdebedrageri hvilte videre på et sviktende rettsgrunnlag.”

Grunnen til at saken ble betegnet ”Nav-skandalen” var at Nav er hovedansvarlig for at folketrygdloven blir riktig praktisert, og særlig at etaten fortsatte sin praktisering også etter at Trygderetten hadde gitt klar beskjed om at lovbruken var uriktig.

I en sak som ble avgjort av Høyesterett november 2021, tok retten på ny stilling til Navs bruk av trygdelovgivningen, nærmere bestemt retten til graderte sykepenger etter folketrygdloven § 8-13 første ledd som krever at ”evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst 20 prosent.”Nav hadde, uten hjemmel i loven, satt et tilleggsvilkår om at også inntektstapet måtte være minst 20 prosent. Begrunnelsen for tilleggsvilkåret var at det angivelig fulgte av bestemmelsens andre ledd og ikke minst at Nav selv i et rundskriv fra 1997 hadde gjort seg til talsmann for et slikt vilkår og senere praktisert loven i tråd med egen forståelse.

Når det gjaldt Navs begrunnelse, uttalte en enstemmig rett at:

”Det overordnede inntrykk er at det foretas en samlet vurdering etter § 8-13 første og andre ledd, uten å skille mellom vilkår for sykepenger og fastsettelsen av sykepengenes størrelse, og uten at vurderingen i tilstrekkelig grad er forankret i ordlyden i første ledd og heller ikke i klare uttalelser i forarbeidene. Av disse grunner kan rundskrivene og Trygderettens praksis etter mitt syn ikke tillegges avgjørende rettskildemessig vekt ved avgjørelsen.”

Nok en gang – smekk på fingrene fra Høyesterett, men ikke nok med det – Staten, som også hadde påstått å få dekket sine sakskostnader for Høyesterett, måtte i stedet betale trygdemottakerens omkostninger for både lagmannsretten og Høyesterett med til sammen ca. kr. 470 000.

Selv undres jeg på hvem etaten Nav i virkeligheten er opptatt av å tjene; de som av ulike grunner faller utenfor i et komplisert samfunn, og som folketrygden er ment for, eller om man av ulike grunner er opptatt av å redusere deres rettigheter. Selv om det sikkert gjøres mye bra arbeid av ansatte i Nav, tyder mye på at det er nødvendig med en holdningsendring der siktepunktet må være å gi de som har krav på ytelser, det de rettmessig har krav på, verken mer eller i alle fall ikke mindre.

Kommentarer til denne saken