Kommunen har prøvd å gjøre det slik at du som innbygger skal kunne få bade fra private brygger.

De har foreslått en veileder som er slik at en utbygger som søker om en utvidelse av en eksisterende brygge, bygge en ny brygge eller andre tilsvarende tiltak, kun kan få lov dersom vedkommende også legger til rette for at folk skal kunne bade fra brygga.

Sette opp skilt om at her kan du bade, sette opp badetrapp og lignende.

Hvor hyggelig ville ikke det ha vært, en varm sommerdag du kanskje har med barna på tur langs kyststien?

Men det kan du bare glemme.

Spørsmålet er særs relevant, for som Sandefjords Blad alt har skrevet, nå er strandsonen i kommunen så utbygget at kun en brøkdel regnes som tilgjengelig for allmenheten. Det er i grunnen rart at det er blitt slik, for det har eksistert byggeforbud i strandsonen i ulike varianter siden 50-tallet.

Men som Morgenbladet nylig viste – byggeforbudet fungerer mer som en oppskrift på hvordan en utbygger likevel kan få lov til å gjennomføre tiltak som egentlig ikke skulle vært mulig. Det gjelder bare å finne skikkelig gode argumenter for hvordan dette likevel er en god idé.

93 prosent av alle dispensasjonssøknader innvilges.

Ser vi for oss utviklingen i et 100-årsperspektiv, gir det grunn til alvorlig uro, i alle fall dersom du er avhengig av allemannsretten for å gå en tur langs kysten og finne et koselig sted å bade.

Det som har skjedd, er at Svanevik Næringsmegling har klaget på forslaget fra kommunen til Statsforvalteren. Og kanskje ikke helt uten grunn. Dette handler jo om et gode det stadig blir mindre av, og da er det ikke rart at konflikter oppstår. Og det gjør det ofte når noen bader fra andres brygger.

Brygger koster store penger og skal gi eierne tilgang til båter og muligens også badeliv.

Det er ikke gitt at det alltid kan forenes med at andre bruker brygga til bading. Det er heller ikke slik at alle som benytter seg av allemannsretten, er like nøye på hva det innebærer av plikt om god oppførsel og hensyn til andre. De fleste oppfører seg bra, men ingen må bli overrasket over at det fra tid til annen vil dukke opp unntak.

Svanevik Næringsmegling mente uansett at forslaget fra kommunen ville være en uakseptabel inngripen i eiendomsretten.

Det har Statsforvalteren sagt seg enig i.

LES MER OM DET HER: Kommunen ville bruke revidert kommuneplan til å sikre allmennheten tilgang til private brygger. Det kan dere ikke gjøre, sier statsforvalteren.

Der mener fagfolkene at folks ferdsel i utmark kun reguleres av friluftsloven og at den ikke gir anledning til å kreve at allmenheten skal ha denne typen adgang til private brygger.

De viser også til Miljødirektoratet, som sier at «Bruk av privat kai eller brygge forutsetter at du har eiers samtykke.» Du kan imidlertid gå over en brygge der brygga og arealene innenfor stenger for ferdsel i utmark langs strandsonen.

Sandefjord kommune kan derfor ikke kreve at du skal få bade fra private brygger.

Plan- og bygningssjef Andreas Farsjø sier til Sandefjords Blad at dette er «en seier for eiere av private brygger og eiendommer, og et tap for folk flest i Sandefjord».

Det er i grunnen lett å være enig i det. Men kanskje litt for lett?

For mister vi ikke egentlig det store bildet her?

Burde vi ikke også stille spørsmålet om hvorfor disse bryggene ligger der de ligger?

Hvorfor innvilges det stadig søknader om unntak fra forbudet, og blir søknadene egentlig innvilget på rett grunnlag?

Er det ikke snart på tide med en større diskusjon og et retningsvalg?

Nå som dette med allmenhetens tilgang på private brygger ikke gikk, burde ikke politikerne bruke det som en gylden mulighet til å reise en langt større og viktigere diskusjon om noe som tapes av syne i hundrevis av daglige diskusjoner om trapper, tilbygg og småbrygger?

Hva skal sikre innbyggerne tilgang på strandsonen i framtiden om ikke praksisen endres nå?