Man skal ikke mene eller spøke stort før hylekoret kobler seg på. Derfor vil jeg allerede her advare mot bruken av ironi, humor og en stor dose sarkasme. Så «skift kanal» eller bla forbi, om du ikke er i humør for slikt.

Når jeg sier at nissen burde holde seg for god til å rappe farmors øredobber, så må vi litt tilbake i tid for å hente opp historien. Den er helt sann.

Den gang da jula alltid leverte til forventningene, som var skyhøye, men som ikke handlet om sprø svor på ribba eller om den smakte råne eller ei. Det var da det lå en liten gutt (så fresk og rein og go) i krybba på peisen helt til en av brødrene mine byttet ham ut med en sau, engelen eller en av de små rødkledde med nisselue på. Det som var litt rart, da jula var magisk, var at gavene som regel lå under treet til farmor og farfar allerede, men vi fikk ikke røre dem før han rødkledde hadde vært innom på besøk.

Ungene løp fra vindu til vindu, for å få med oss et glimt av en reinsdyrsledelanding – åhå – det hadde vært noe!

Men som de fleste som kan lese vet, det hele her oppspinn fra ende til annen. Det er jug og fanteri. Det er løgn og bedrag servert til barn generasjon etter generasjon.

Jeg avslørte komplottet da jeg så at farmors øredobber, som hadde endt opp på nissens øreflipper et år.

Da jeg var på nippet til å si det høyt, samtidig som min dirrende pekefinger avslørte blunderen, fikk jeg blikket av min mor: Du våger ikke å si noe høyt. HYSJ! Brødrene mine skulle tydeligvis holdes for narr noen år til.

– Ho-ho-ho!

Nissen var ikke én mann fra Nordpolen, men han kunne være en farmor, en bestefar, en onkel eller en nabo. Det var byttenisser, tøysenisser og hikkenisser med rød nese. Sistnevnte ba om skjenk i stedet for klem.

Løgn nummer to kom raskt: Nissen trenger hjelpere. Han rekker ikke over hele verden med pakker på én kveld. Egentlig ingen overraskelse.

Nå kan barndommens magi fortsatt lokkes fram i en vakker julesang, lukt av klementin eller smak av ribbesvor, men denne ideen om en gosselig nissefant med utømmelig gavesekk bør få seg en smekk.

Makan til lat figur. At han jobber hele året med produksjon av gaver til unger … tøys.

På de siste 30 årene har han ikke løftet en finger for meg. Jeg kan enkelt beskrive situasjonen med en liten opplevelse fra forrige uke.

Det ble som det ofte blir før jul, noen bilder tas og deles med venner og bekjente. Jeg tok et bilde av juletreet og gavene under før jeg sendte dette til ei venninne på Hunsrød. Og apropos nisser … der oppe bor «sykkelnissen», som jeg skrev om i fjor:

LES OGSÅ: God (h) jul fra den smilende sykkelnissen

– Oi! Er alle gavene til deg, spurte hun.

Det var et lass av gaver derunder. Til fire i besteforeldregenerasjonen, til onkler og tanter av ungene (seks til sammen), til tantebarna, til egen mann og tre egne barn. Det var flere enn én presang til hver.

Jeg responderte ærlig på spørsmålet fra min venninne:

– Alle gavene er FRA meg. Til og med de to gavene TIL meg fra unger og mann har jeg kjøpt sjæl.

Det er jeg som er julenissen i vår familie. Det er ikke jug.

Du kan se det på kontoen min.

God jul!