Nye Sandefjord får «yrkespolitikere» hvis motiv i stigende grad dreier seg om egne, økonomiske interesser

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Stortingsrepresentant Carl-Ivar Hagen ble med virkning fra 1. oktober 2009 innvilget alderspensjon etter lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter. En stortingsrepresentant med 12 på Stortinget hadde den gang etter loven krav på pensjon «lik 66 prosent av den årlige godtgjørelse som til enhver tid er fastsatt for stortingsrepresentanter». Loven ble senere endret. Pensjonen skulle nå reguleres i «samsvar med lønnsveksten og fratrekkes deretter 0,75 prosent».

DEL

MeningerKonsekvensen av dette var at pensjonsgrunnlaget hvert år ble redusert i forhold til det det ville vært om Hagen hadde beholdt den ordningen som gjaldt da han fikk innvilget pensjon. Således utgjorde nytt pensjonsgrunnlag kr 803.802 1. mai 2013, mens lønnen til stortingsrepresentantene da utgjorde 836.579. For Hagen innebar dette en redusert pensjon fra 552.142 til 530.509 kroner. Hagen mente selv at han ved denne lovendringen ble påført et samlet tap på opp mot 1,3 millioner kroner.

Hagen brakte saken inn for Trygderetten og Borgarting lagmannsrett. Han mente de nye reguleringsbestemmelsene stred mot forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft, men fikk ikke medhold. Han anket til Høyesterett, som avsa dom 19. februar i år (HR-2016-00389-A). For Høyesterett anførte han at de nye lovbestemmelsene om regulering av pensjon for stortingsrepresentanter var i strid med Grunnlovens § 97 om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft eller eiendomsvernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) første tilleggsprotokoll artikkel 1.

Høyesterett går i dommen grundig inn på utviklingen av pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og sammenligner den med ordningen for de øvrige statsansatte. Begge betaler et innskudd på to prosent av sin lønn/godtgjørelse, og det påpekes at det hele tiden hadde vært meningen å tilpasse ordningene til hverandre. Regjeringen oppnevnte i 2001 en kommisjon for å avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Kommisjonens utredning forelå i 2004. Beregninger som ble foretatt, viste at folketrygdens ytelser ville stige fra 6 prosent av Brutto Nasjonal Produktet (BNP) i 2002 til vel 15 i 2050. Kommisjonen påpekte at det var nødvendig med et bærekraftig pensjonssystem med jevn fordeling mellom generasjonene. Nye reguleringsbestemmelser for løpende pensjoner ble ansett for å være ett av de viktigste bidragene til dette.

Høyesterett går grundig gjennom en rekke dommer som omhandler tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens § 97. Det avgjørende er hvor sterkt tilbakevirkningselementet er. Dersom de nye reglene bare gjelder hvordan en etablert posisjon skal utøves, er hovedregelen at de ikke er grunnlovsstridige. Reguleringen av stortingspensjonene grep «inn i utøvelsen av en etablert rettsposisjon, hvor tilbakevirkningselementet er lite fremtredende».

I den konkrete vurderingen la Høyesterett vekt på at inngrepet ikke berørte bruttogarantien. Selv om ulempen var «klart merkbar» for Hagen (Høyesterett la til grunn at tapet lå på mellom 600.000 og 1,3 millioner kroner), var det tale om gradvise endringer. Nærheten mellom arbeidsforholdet og lønn/pensjon trakk i retning av et forholdsvis sterkt vern, mens selve innskuddet fra Hagen ble ansett for å være beskjedent og finansierte bare en liten del av pensjonsutbetalingene.

Hagen hevdet at hans forventninger om at hans pensjoner skulle tilsvare 66 prosent av stortingsrepresentantenes lønn var sterke, men dette ble tonet ned ved at Høyesterett viste til at loven selv tok forbehold om endringer og at forventningene nok måtte ha knyttet seg til en god og trygg pensjon og ikke til at reguleringsmekanismen skulle stå uendret. Mot Hagens interesser sto «tungtveiende samfunnsmessige hensyn knyttet blant annet til økonomisk bærekraft for våre velferdsordninger og til likebehandling av store grupper». Det forelå ikke brudd på Grunnlovens § 97.

Drøftelsen i forhold til menneskerettskonvensjonen er gitt liten plass i dommen, idet konvensjonen forutsetter et uforholdsmessig inngrep fra statens side, og det var det ikke.

Carl-Ivar Hagen satt på Stortinget fra 1974 til 1977 og fra 1981 til 2009, i mer enn 30 år. Isolert sett kan man si at den gode pensjonen var vel fortjent, men blant vanlige pensjonister er det nok mange som reagerer både på pensjonens størrelse også etter endringen, men ikke minst at man oppnår full pensjon etter bare 12 års opptjening.

I Sandefjord har det den siste tiden vært en interessant debatt om godtgjørelsene til våre lokale politikere. Det er tale om inntekter på ca. 500.000 kroner årlig for utvalgsledere og mer enn det dobbelte for vår ordfører. Etter mitt syn føyer det hele seg inn i et bilde der avstanden mellom dem som representerer og de representerte øker. De økonomiske fordelene frister, slik at vi får «yrkespolitikere» hvis motiv i stigende grad dreier seg om egne, økonomiske interesser. Dette oppnås blant annet ved å solidarisere seg med andre politikere for å bibeholde vedtatte økonomiske ordninger og fordeling av lukrative stillinger i statsinstitusjoner og utnevnelser av fylkesmenn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags