ALDRI FOR SENT: Rekker du ikke gjøre det før, kan det likevel skje her.
Paal Even Nygaard

Sannheten om meg

Det kan være på tide å skrive et testamente. Eller kanskje noe mer?
Publisert

Noen skal arve, lite eller mye. Da snakker vi verdier, som regel penger, men også fysiske gjenstander som hus, leilighet, hytte, bil, sykkel og telt. De mindre tingene, som ikke automatisk havner på fyllinga eller går til loppemarkeder, deles gjerne ved loddtrekning eller andre mer eller mindre rettferdige ordninger.

Vi behøver ikke gå i detalj om lovgivning ved arv - det er ikke poenget. Poenget er at et testamente som oftest dreier seg om verdier.

Men det kan ogå ha en annen dimensjon. En ærlig, selvutleverende, moralsk dimensjon.

Tilfeldig nevnte jeg det for noen kolleger - jeg ville skrive min egen nekrolog. En annen versjon av det prester eller andre seremonimestre gjerne framfører foran de sørgende ville jeg skrive. Ingen skulle uten min medvirkning si noe positivt svada om hvem jeg hadde vært, hvilke ting jeg hadde oppnådd.

Det jeg skulle skrive, som høyt skulle leses ved kista, ved urnen, eller ved askespredningen, var hvem jeg egentlig var.

Jeg hadde ikke vært den sympatiske, snille, pliktoppfyllende, empatiske, lovlydige personen som jeg sannsynligvis ville ha blitt presentert som.

Og nå kommer det.

På barneskolen så et foreldrepar seg nødt til å flytte med sin sønn på grunn av en mobbegjeng jeg var delaktig i.

På ungdomsskolen smisket jeg meg til gode karakterer, for så etter skoletid å stjele mitt sigarettforbruk i butikker og smugle mitt alkoholkonsum gjennom billig vodka fra polske båter ved kai.

Senere skulle jeg kjøre tjuvlånt bil i alkoholpåvirket tilstand, sovne, krasje og belaste norsk helsevesen med enorme sykehuskostnader.

Såvidt kommet meg fra skadene skulle jeg gjøre skandale i min mors 60-års dag (fornemmet jeg dagen derpå).

Dette ville jeg ha med i min nekreolog, i min begravelsetale til meg selv og forsamlingen.

Ikke så ille?

Vel, hva med mangel på empati? Hva med å bruke penger på meg selv, som andre kunne trengt langt mer? Hva med å snakke som en foss, dominere samtaler og ikke la andre komme til orde? Hva med min glorie av miljøengasjement - mens jeg brenner drivstoff med bil og fly. Hva med mangel på respekt for andre, mangel på å se andres utfordringer? Hva med alltid å fremstå som bedrevitende?

Hva med alle jeg sviktet eller ikke fulgte opp?

Dette skal jeg ha med i min oppsummering av hvem jeg hadde vært i dette bedrøvelige liv, kanskje med små islett av noe som tross alt kan ha vært positivt - før jeg oppfordrer til full fest ala kunstneren Pushwagner før hans bortgang.

- Hva med å lese det inn selv, slik at jeg blir delaktig under seremonien? foreslo jeg, hvorpå en kollega repliserte:

- Bedre. Du kan filme det, og spille det av på storskjerm. Dermed kupper du hele greia.

Artikkeltags